Et humleliv

Mens byråkratene surret med sitt, ble den norske oppdrettshumla reddet

Har du tomatplanter på balkongen eller i hagen? I så fall er du nok klar over at du trenger ivrige små humler for å få fine, røde tomater på plantene dine.  Alternativet er å selv stadig riste i plantene for å hjelpe plantene med sexen. Begrepet ”blomster og bier” er nemlig ikke tatt ut av det blå. For å få tomater på tomatplanten, må pollen overføres fra en plante til en annen, slik at fruktemnet kan utvikle seg til en rød og saftig tomat.

Den norske humleindustrien

Norske tomatgartnerier trenger også humler, og bruker oppdrettshumler i drivhusene. Før man fikk til å avle fram humler til tomatgartneriene, måtte gartnerne pollinere tusenvis av tomatplanter for hånd ved å gå fra plante til plante med store vibratorer. Humlene gjør selvfølgelig en bedre jobb enn menneskene; de har evolvert sammen med plantene i hundretusenvis av år, og er spesialtilpassa jobben. Det er en grunn til at vi bør være bekymra for at en tredjedel av de ville biene våre er på rødlista. Jobben humler og andre ville pollinatorer gjør for oss er verdt milliarder. Uten pollinatorer, ingen blåbær, bringebær eller moltebær, eller de viktige landbruksproduktene eple, pære, raps og kløver.

Rundt 1993 begynte man å oppdrette humler i Norge, basert på ville norske humler av arten mørk jordhumle. En liten norsk industri var i gang. Humleindustrien sysselsatte kanskje ikke tusenvis, men en liten industri er også industri, og skapte miljøvennlige, norske arbeidsplasser. De flittige norske tamhumlene gjorde jobben for gartnerne enklere, og i nesten ti år summet norsk tamhumleproduksjon jevnt og trutt. Helt til en endring i en EØS-forskrift kom, og noen landbruksbyråkrater og gartnere fikk det for seg at alt er bedre i utlandet.

Belgisk blå i humlesammenheng

I desember 2012 gjorde denne EØS-forskriften det mulig å importere utenlandske humlebol til norske tomatgartnerier. Bolene ble importert fra Belgia, og de belgiske oppdrettshumlene var bittelitt mer effektive enn de norske, og litt billigere. Billige nok til at noen importører begynte å importere belgiske bol, og gartneriene begynte å kjøpe dem.

Samtidig begynte det å summe i tilsyn og departementer. Mattilsynet i en region tillot importen av belgiske humlebol, mens Mattilsynet i en annen region avviste en søknad. Avvisninga ble gjort med bakgrunn i naturmangfoldloven, en av verdens beste miljølover. Her er det nemlig et føre var-prinsipp, som sier at vesentlig skade på naturmangfoldet skal unngås når vi ikke har nok kunnskap om hvilken virkning en beslutning kan ha. En rapport fra Norsk institutt for naturforskning hadde også på dette tidspunktet konkludert med at import av utenlandske humler medførte stor risiko for norsk natur, fordi de kunne fly ut av drivhusene og spre sykdommer og parasitter.

Byråkratiske instrukser

Praksisforskjellen i de ulike regionene førte til noe oppstandelse, og både Miljødirektoratet (den gang Direktoratet for naturforvaltning) og Landbruks- og matdepartementet involverte seg. Det hele endte med at departementet instruerte Mattilsynet i å tillate import av humlebol, med den merkelige begrunnelsen at humlebol er «emballasje» og ikke en smitteførende gjenstand. Dette på tross av at bolet inneholder smitteførende humler. Samtidig satt Miljødirektoratet med skjegget i humlebolet. Verktøyet de kunne ha brukt, den delen av naturmangfoldloven som handler om fremmede arter, var ennå ikke iverksatt på grunn av uenigheter mellom miljø- og landbrukssektoren.

Samtidig som byråkratene kranglet om lovverk og jobbet langsomt i kulissene, skapte miljøorganisasjonene så mye bråk rundt saken at importørene sluttet å importere utenlandske humler. En midlertidig seier var innkassert, og miljøorganisasjonene fortsatte å jobbe for å få iverksatt naturmangfoldlovens del om fremmede arter.

Norske humler blei sikra

1. januar 2016 trådte endelig forskrift om fremmede arter i kraft. Det høres kanskje kjedelig og byråkratisk ut, men det betyr at norsk natur har mye større beskyttelse enn før, og forskriften slår blant annet fast at utenlandske humlebol bare kan importeres om vinteren, når risikoen for at humler som flyr ut av drivhusene kan overleve i naturen er minimal. En liten norsk industri er sikra, og ikke minst er én stor trussel mot de ville norske humlene unngått. De kortreiste, norske oppdrettshumlene kan summe flittig videre i tomatgartneriene, og sørge for at vi får fine, røde, norske tomater i butikkene.

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen 29. juli 2016. Artikkelforfatter Anna Blix jobbet i Sabima fram til 22. desember 2017. 

Spørsmål til artikkelen? Ta kontakt: