Skjøtsel av kulturlandskapet

På denne siden har vi samla faglig funderte råd om hvordan du kan skjøtte kulturlandskapet. Vi anbefaler også at du tar kontakt med landbrukskontoret der du bor. De kan hjelpe deg med å sjekke om det er mulig å få midler til å ta vare på kulturlandskapet, og hjelpe deg med å utarbeide en skjøtselsplan for området du vil skjøtte.

Last ned våre hefter

Sabima har laget to hefter du kan laste ned.  Heftet «Levende landskap med et rikt biomangfold» er et utgangspunkt for teksten du kan lese på denne siden. Det er beregnet på alle som vil bidra til å ta vare på kulturlandskapet. Heftet «Seterlandskapet – der natur og kultur møtes» gir en rik innføring i seterlandskapets historie, naturmangfold og hvordan landskapet bør skjøttes.

Generelle råd

Vakre blomsterenger i et vell av farger, åpne landskap og aktive støler kommer ikke av seg selv. Det menneskepåvirkede kulturlandskapet huser tusenvis av spennende skapninger– alt fra de minste billene til meterhøye blomsterplanter og trær. Gjennom tusenvis av år har mennesket vært avhengige av jorda og formet landskapet i Norge ved å dyrke planter og ha husdyr på beite. De siste 100 årene har landbruket endret seg, og mange typer kulturlandskap står derfor i fare for å bli borte. Gårder legges ned eller driften intensiveres, og dermed forsvinner de gamle kulturlandskapene. 798 rødlista arter har tilhold i kulturlandskapet og trues når disse landskapstypene blir borte.

Alle kan bidra!

Med enkle midler og litt innsats kan veldig mye gjøres for å opprettholde kulturlandskapene og dermed sikre levestedene til de trua artene. Enten du er bonde med aktiv gårdsdrift og vil beholde artsrikdommen i en slåttemark eller du er hytteeier i et område som tidligere ble driftet som støl, håper vi du har lyst til å ta vare på naturverdiene rundt deg!

Kulturlandskap forutsetter drift. Ulike former for kulturlandskap forutsetter ulike tiltak, og en riktig skjøtsel krever derfor god planlegging og kunnskap om hvordan området har vært skjøttet tidligere. Målet med skjøtselen kan være å opprettholde leveområdet for sjeldne plante- og dyrearter eller svært artsrike områder, eller å ta vare på kulturminner og kunnskap om tradisjonelle driftsmetoder.

Før du setter i gang med et skjøtselstiltak må du tenke over:

• Hvor mye tid kan og vil du bruke på skjøtselen? Det er bedre å skjøtte et litt mindre område riktig, enn å skjøtte et stort område halvveis.
• Hvordan har området blitt driftet før? Det er viktig å følge tradisjonell drift og de gamle metodene. Hvis et område tidligere har blitt slått, vil ikke de samme plantene overleve ved beite.
• Særlig viktig er det å få greie på når på året det ble slått, hvilke husdyr som beitet, beitepresset og beiteperioden.
• Veikanter og andre småområder kan være vel så viktige for truede arter som store enger, lenger ned på siden kan du lese om småbiotoper.
• Det er viktig å ikke gjødsle tidligere ugjødslete områder. Gjødsel er næringspakker som ikke alle planter tåler, og gjødsling kan derfor føre til helt annen flora og insekter enn de som var der opprinnelig.
• Det kan være aktuelt å supplere et skjøtselstiltak med et annet. For eksempel kan en slåtteeng etterbeites.

Å slå med ljå eller slåttemaskin

Slåttemarker, lauvenger, slåttemyrer og flommarksenger er eksempler på typer kulturlandskap som trenger slått for å bevares. Når slåtten bør finne sted kommer an på klima og høyde over havet, og man bør holde seg til tradisjonelt slåttetidspunkt. Høyet bør hesje- eller bakketørkes et par dager etter slåtten, før det fjernes. Dette gjør at plantenes frø modner og drysser ned på bakken før høyet fjernes. Hvis høyet ikke fjernes, vil det virke som gjødsel på enga, og slåtten virker da mot sin hensikt.

Hvor ofte og hvordan bør du slå?

Områder med mange arter bør slås hvert år, mens det kan holde å slå fattigere eller tørre områder hvert andre eller hvert tredje år. Dersom det er vanskelig å få slått hele lokaliteten hvert år, kan man slå halvparten og spare neste halvdel til året etter. Slått gjøres med ljå eller to-hjuls slåmaskin. Det er viktig å bruke lette redskap som ikke pakker jorda tett. Gressklippere og gresstrimmere deler opp plantene så fint at de blir vanskelig å rake sammen. Det kan føre til en gjødslingseffekt, og anbefales derfor ikke.

Høyet må brukes eller brennes

Hvis høyet ikke skal brukes til dyrefôr, madrassfyll eller annet, bør det brennes utenfor slåttemarka. Dette gjør at mineraler tilføres jorda, mens nitrogenet forsvinner som gass. Det hindrer oppblomstring av nitrogenkrevende arter i området, arter som igjen kan forflytte seg til slåttemarka. Det beste er jo om høyet brukes til dyrefôr, siden det er en god ressurs som ofte har høy næringsverdi for dyrene. Dersom slått overhodet ikke er mulig, kan området skjøttes ved storfebeite, supplert med rydding. Beite med storfe ligner mer på slått enn beite med hest, geit og sau. Da må man også rydde vedvekster som dyrene ikke tar. Vurdér også å samle inn kumøkka, så området ikke blir gjødslet mer enn nødvendig.

Å beite med husdyr

Beitemarker, hagemarker, beiteskoger og kystlynghei er eksempler på beitelandskaper. I Norge har vi tradisjonelt hatt beitedyrene storfe, hest, sau og geit. Hvis man ikke har dyr selv, kan man forhøre seg med bønder i nærheten om de har dyr som kan gå på beitet ditt. Storfe, hest, sau og geit beiter på ulike måter, og man må ta hensyn til hvilken type dyr som har gått på beitet tidligere.

Dyrene beiter på ulike måter

Geit

Geita beiter lauv, holder busker og trær nede. De kan ogsåbrukes til å rydde kratt.

Storfe

Storfe tar gress, urter, lyng og lauv. River av vegetasjonen med tunga, og fungerer dermed litt som en ljå. Er lite selektive beitedyr, og er det mest skånsomme beitedyret.

Hest

Hester biter av vegetasjonen. Det eneste beitedyret vårt som ikke tygger drøv, og hester kan derfor bruke mer tid på å beite enn de andre dyrene. Hest kan beite stivere og hardere planter enn storfe, og er en god beitepusser. Dersom beitet har stort innslag av sølvbunke, kan et tidlig slipp av hest hjelpe på problemet.

Sau

Sauen har kløyvd overleppe med gode muskler, som gjør at den kan velge ut favorittplanter. Kan utrydde spesielt smakelige planter, og bør ikke brukes til å erstatte slått. Kan dog etterbeite slåttemarker.

Rasene har endra seg

Ulike raser av husdyrartene vil påvirke beitet ulikt. For eksempel beiter gamle saueraser mer som geiter ved at de beiter mer forvedete vekster, lauv og lyng enn det nyere saueraser gjør. Tråkket og tyngden på de ulike rasene viktig er å ta hensyn til. Ei dølaku veide gjennomsnittlig 350 kg på begynnelsen av 1900-tallet, mens ei typisk NRF-ku veier rundt 550 kg. Endring i dyra som beiter, gir endring i påvirkningen av området som beites.

Antallet dyr må tilpasses

Det er viktig å tilpasse antall dyr til ressursene i området, sånn at man unngår både overbeite og for lavt beitepress. Sambeite med flere dyreslag kan være positivt, fordi dyrenes beitemønster utfyller hverandre. Man bør tilpasse plassering av saltsteiner, vanningskar og grinder for å unngå tråkkskader og lokke dyra ut over hele området. Inngjerdete dyr som skal beite på et spesifikt område må ha daglig tilsyn. Tidlig beiteslipp kan være fordelaktig fordi unge planter er mest energi- og proteinrike.

En av de største truslene mot beitemarker er gjødsling og gjengroing. Derfor kan man gjerne rydde trær som ikke beites, og man må ikke gjødsle området.

Å skjøtte trær og busker gjennom hogst og lauving

Trær og busker i høstingsskoger, hagemarker, beiteskog og fjellbjørkeskoger kan trenge spesiell skjøtsel i tillegg til beite av bakkevegetasjonen. Dersom beite har opphørt vil området begynne å gro igjen, med busker og etter hvert trær. Rydding av trær og busker er derfor et viktig tiltak, men fordrer at man følger opp med annen skjøtsel som beite eller slått i etterkant. Gjøres ikke dette, vil det kunne vokse opp en uhåndterlig krattskog, og skjøtselen har vært fånyttes.

Røtter kan gjødsle og komme med skudd

Når man hogger trær, må man unngå en gjødslingseffekt, samt stubbe- og rotskudd. Hogst på frossen og litt snødekt mark gir færrest skader på bakken, og transport av tømmeret er lettest. Stubber bør hogges lavest mulig.

Gjenværende røtter vil råtne og gjødsle jorda omkring, og nitrogenkrevende ”gjengroingsarter” som bringebær og brennesle kan vokse opp som resultat. Disse vil fortrenge de naturlige artene. Dersom man hogger på en lokalitet med mange slike uønskede arter, kan det være lurt å fordele hogsten over flere år for å minimere effekten av denne gjødslinga.

Særlig or og osp spres ved rotskudd, og ringbarking vil hindre dette. Ringbarking er lettest om våren. Ved ringbarking fjernes all bark i en cirka 5 cm bred ring nedenfor de laveste greiene, og energitransporten fra bladene til røttene vil hindres. Etter et par år dør røttene, og de døde trærne må så fjernes, for å unngå en gjødslingseffekt.

Det kan også være aktuelt å tynne ut områder og å fjerne de nederste greinene på trærne. Da slippes mer lys ned på bakken for gress og urter, samtidig som nye trær ikke får mulighet til å vokse opp.

Avfall fra hogst og ryddig bør fjernes eller brennes. Noen store stammer og stubber kan likevel med fordel ligge igjen som habitat for vedlevende sopper og insekter.

Den spesielle høstingsskogen

Høstingsskoger er områder som har blitt styva gjennom lengre tid. Styving kan gjøres på forskjellige måter avhengig av treslag. Felles for alle treslag er at styving bør skje cirka 5 cm over forrige styvingsspor (2.5 til 3 meter over bakken), med fem til åtte års mellomrom. Noen livgreiner må spares, slik at treet ikke dør ved uttørking. For at overfladisk vann skal renne av, bør snittflaten helle.

Det er lettest å styve trærne før de får blader (seinhøst – mars/april). Ved restaurering av tidligere høstingsskog kan gamle styvingstrær skjæres vinterstid med motorsag, ved hjelp av faglærte trepleiere. Snittflaten kan skades dersom arbeidet skjer ved temperaturer lavere enn -10˚C. Hvis avklippet skal brukes til fôr, bør styvinga skje seinsommer eller høst.

Lauvenger – trær som blir til dyrefôr

Å lauve er å skjære fingertykke greiner av treet, og bundte dem sammen i kjerr. Kjerrene tørkes, og ble i gamle dager brukt til dyrefôr. Ved lauving skjærer man av mindre greiner enn man gjør ved styving, og det kan derfor gjøres oftere.

Lauvenger er slåttemarker med spredte lauvtrær som høstes til dyrefôr, og som ofte beites både vår og høst. Gammelt lauv og kvister bør rakes bort fra lauvenga hver vår. Etter sein slått kan trær lauves, etterfulgt av beite i september. Trær med stor krone bør fristilles.

Kystlynghei og fjellheier

Kystlynghei og noen former for fjellheier skjøttes ved sviing, etterfulgt av beiting. Strøavfall blir borte og gjødslende nitrogen frigjøres som gass, mens lyngen blir forynget. Det kan også være aktuelt å svi gammel slåttemark og for å få bukt med oppvekst av finnskjegg. Viktige branntekniske forhåndsregler må tas, og tiltaket må planlegges godt. Man må være klar over at sylskarpe einerkvister kan stå igjen etter brann og utgjøre en risiko for beitende dyr.

Se film om å brenne lyng her. 

Grønne tak

Tradisjonelle torvtak er avhengige av skjøtsel. Om våren bør mose og dødt gress rakes bort, før det gjødsles og eventuelt kalkes. Torvtaket bør slås med ljå hvert år etter at gresset har blomstret, til 6-7 cm lengde. I tørre perioder bør taket vannes.

Med den pågående urbaniseringa kommer også nye områder som krever skjøtsel. ”Grønne tak” blir stadig vanligere som et ledd i overvannshåndtering og klimatilpasning av byer, og kan blant annet også virke som overlevelsesøyer for biologisk mangfold. Omfanget av skjøtsel avhenger av type grønt tak, men et av de viktigste tiltakene er å sørge for at vekstmediet er dekket med ønsket vegetasjon slik at uønskede planter har vanskeligere for å etablere seg. Ugress bør lukes minst én gang i året, og døde planter bør fjernes og erstattes. Ved lange tørre perioder bør taket gjennomvannes. Små mengder langtidsvirkende gjødsel bør brukes etter et par år, avhengig av plantenes behov. Sprøyting må unngås, fordi det kan skade naturlig forekommende insekter. Tak med gress- eller tørrengarter bør slås én gang i året, seint på sommeren. På torvtak kan det være aktuelt å bruke gressklipper og la oppkuttede strå bli liggende, slik at hummuslaget bygges opp. Det er viktig å bruke riktig jord og stedegent plantemateriale på alle grønne tak.

Småbiotoper og dammer

Et område trenger ikke nødvendigvis å være stort for å være viktig for biologisk mangfold.

For eksempel er blomsterrike veikanter en av de biotopene hvor flest rødlistede humler har blitt funnet de siste årene. For å legge forholdene best mulig til rette for flest mulig arter i veikanter, er det viktig å unngå sprøyting og gjødsling. Beiting eller slått annet hvert år hindrer for tett buskvegetasjon. Det er også viktig at høye planter som hundekjeks, bringebær og andre busker ryddes bort. Det anbefales å ikke slå snauere enn 25 cm av hensyn til blomster og insekter, og medio august er et gunstig tidspunkt for slått. Blomstrende planter gjennom hele sesongen gjør at insektene finner mat gjennom hele livssyklusen sin.

Andre eksempler på småbiotoper er åkerholmer, engholmer, grøfter, dammer og tun. Disse områdene bør holdes i hevd på tradisjonelt vis for å ivareta det biologiske mangfoldet. Rydding, beiting eller sviing kan være nødvendig vedlikehold på disse områdene, og tidligere ugjødslete områder må ikke gjødsles. Dette gjelder også artsrike kantsoner, som bør beskyttes mot avdrift av sprøyting og gjødsling. Busker som skygger ut annen vegetasjon bør fjernes.

Dammer

Dammer bør vedlikeholdes, og man bør unngå å legge grøfter i rør. Rensking av grøftene bør skje på seinsommeren, og kan med fordel spres over flere år slik at ikke hele grøfta renskes samtidig. Dersom området har vært brukt til slått, bør man slå grøfta annethvert år.

Småbiotoper kan være viktige ”overlevelsesøyer” for mange truede arter, og riktig skjøtsel av disse områdene vil være avgjørende for at artene skal overleve. Det er altså ikke størrelsen det kommer an på – du kan bidra til å opprettholde artsmangfoldet også ved skjøtsel av små områder. Prøv å følge de tradisjonelle skjøtselstiltakene til tradisjonelle tidspunkt, og du vil kunne få et artsrikt og vakkert område rundt deg samtidig som du er med på å hindre utryddelse av mange truede planter, dyr og sopp!