Alle arter skal overleve

Eventyrsmellere, hettemåker og papegøyerørsopp kan alle forsvinne fra norsk natur dersom vi fortsetter som før. De trua artene i Norge trenger at flere vet hvorfor de er trua og hva vi kan gjøre for å beholde dem.

Støtt arbeidet for naturen i Norge!

Bli Sabima-fadder

Foto: Simon Rix

Arter har alltid dødd ut. Men nå skjer utryddelsen mellom ti og 100.000 (!) ganger fortere enn noensinne!

Norsk rødliste for arter er lista over arter med risiko for å dø ut i Norge. Den lages av Artsdatabanken i samarbeid med fageksperter. Da rødlista ble oppdatert i 2021, vurderte fageksperter 23 405 arter funnet i Norge. I vurderingene kom de frem til at 4957 av artene hørte hjemme på rødlista.

Så mange som 2752 av de rødlista artene ble kategorisert som trua. De trua artene har høy til ekstremt høy risiko for å dø ut fra Norge i nær framtid dersom vi ikke gjør endringer som bedrer deres levekår.

Artsmangfoldet i Norge

Bare i Norge finnes det trolig 70.000 ulike arter. En del arter av planter, dyr og sopp er kjent for mange. Du som menneskearten Homo Sapiens er én av disse. Den enorme blåhvalen en annen. Kjøttmeis, blåmeis, løvmeis og granmeis er fire ulike arter, og enda har vi flere registrerte meisefugler.

Les mer: Hvorfor er mangfold i naturen viktig

Ute i norsk natur har forskere og frivillige funnet, studert og navngitt litt over 50.000 arter. I tillegg kommer altså drøyt 20.000 arter som enda skal oppdages. Om de ikke forsvinner før vi har blitt kjent med dem.

Vi mennesker truer artene

I Naturmangfoldloven slås det fast at vi ikke skal utrydde arter. Likevel er vi i ferd med å gjøre nettopp det. Hvorfor er det slik? Artene trues av mye, som fremmede og skadelige arter, overhøsting, forurensning og klimaendringer. Den aller største trusselen er hvordan vi mennesker endrer arealene, i hovedsak naturen der artene lever.

Les mer: Arealendringer

Det viktigste vi kan gjøre for å hindre at arter dør ut, er dermed å la dem beholde sine leveområder, enten det er utbygging, forurensning, overhøsting, fremmede arter eller klimaendringer som truer. Mer natur må tas vare på, og da særlig artsrik natur som for eksempel gammelskog, strandsone og elvekanter.

Tar din kommune vare på verdifull natur? Sjekk Naturkampen.no.

Møt artsmangfoldet med oss

Arter man ikke vet hvor er, er det åpenbart vanskelig å ta vare på. Artsmangfoldet må kartlegges. Flere må også vite om rødlista, og at mange arter er trua. Når man vet hva som truer en art, kan man bidra til å redusere truslene. Kjenner du til noen arter som er trua? Kanskje har du hørt om at villrein og fjellrev er på rødlista?

Men de fleste av artene som sliter har ikke pels og søte valper; de har fasettøyne, vinger, sporer eller lever i symbiose med alger. Felles for dem er at få kjenner navnene deres.

Sabima og de biologiske foreningene i vår paraply er tett på artene. Sammen kartlegger vi artsmangfold og finner nye arter for Norge og for vitenskapen. Sammen tar vi dere med på flere felles kartleggingsturer gjennom året, der vi deler kunnskap og lærer å registrere sikre funn i Artsobservasjoner.

Sammen med Birdlife Norge, Norsk Botanisk Forening, Norsk Biologforening, Norsk Zoologisk Forening, Norges sopp- og nyttevekstforbund og Norsk entomologisk forening har vi også laget en rekke små presentasjoner av arter som er rødlista i Norge. Vi håper dere liker innblikket i vår verden. At dere lærer noe om hvordan artene kan tas vare på. At dere snakker med venner, familie eller kollegaer om artene vi forteller om. Kanskje blir dere også med i en forening?

Alle tekstene og flere bilder finner dere på Instagram og Facebook.

Rødlista og trua arter i Norge

Sjokoladekjuke

«Opp her!» roper den ene biologen til oss. Foran oss ser vi en bratt skråning, masse grantrær, noen løvtrær, og flust av død ved i ulike størrelser som ligger hulter til bulter oppover lia. «Opp der?!» hvisker noen av oss litt forskrekka. Hvordan vi skal karre oss frem i den hinderløypa?
Vi, en gjeng ivrige og lærevillige amatører, dulter etter tre erfarne kartleggere. Vi er på jakt etter sjeldne sopper i gammal, kalkrik granskog. Slike skoger det blir stadig færre av, så sjeldne at vi må lete i nettopp slike bratte skråninger hvor ikke hogstmaskinene kommer til. Slike skoger er truet av moderne skogbruk, av flatehogst. Her vi finner sjeldne sopper slik som slørsoppen kanarigulslørsopp (fetteren til fåresopp), lammesopp og marsipanstorpigg – alle sårbare (VU) på Rødlista. Og alle gir oss en indikasjon på at vi er i en slik sjelden, kalkrik granskog.
«Tenk at sopp kan brukes som sportegn, det er ganske kult!», sier jeg til sidemannen.
Det kjennes godt at vi ikke skal gjøre noe annet enn å bare oppdage, fryde oss, se og ta bilder – en jakt etter min smak. Flere av oss må klype oss i armen! Tenk at vi står her med så proffe folk som vil lære bort skogenes hemmeligheter, helt gratis. Det kjennes nesten litt uvirkelig. Vi rekker ikke å gå langt før det ropes: «Første funn!». Nysgjerrigheten tar over og vi glemmer at det er bratt. Det er lammesoppen. «Hurra!». Da er vi på riktig sted. Vi går videre. Og der er den! Den jeg tenker på hver gang jeg drikker et glass sjokolademelk. Den som virkelig trenger den døde veden, helst rikelige mengder med morkne granlæger, som er hinderløype for noen, men helt essensiell for andre, slik som den selv. Det er den ærbødige sjokoladekjuka. Under en gammal, morken granlåg lyser den mot oss fra speilet vi har stukket innunder den liggende lågen. Et sjokoladefarget gull! «Hallo!» hvisker jeg. De gamle, kalkrike skogene lever visst enda.
Tusen takk til Biofokus og kartleggerne Siri Khalsa, Tom Hellik Hofton, Erik Olfert Kagge og Helene Lind Jensen for to meget fine turer for å se på sjeldne sopper i gammalskog. Finner du feltbiologer som disse, kan du anse deg selv som heldig. De er også sjeldne, kanskje til og med trua?

Feltbiologen – en trua art?

For at en art skal bli en art på papiret – slik at den kan telles, tas hensyn til, dø ut – må arten oppdages og så beskrives i detalj. Den som beskriver arter og setter dem i system, klassifiserer dem, kalles en taksonom.
Mange av dem som driver med taksonomi i Norge, finnes i våre rekker. De er feltbiologer som saumfarer norsk natur, kryper i sanda, klatrer i steinrøyser, setter rekord i myggestikk i kantsoner og kratt. De har alltid et prøveglass i lomma, konvolutter i sekken og sprit på glass. Når de ikke er ute, kan de tilbringe timer ved mikroskopet.
Ikke sjelden finner artsjegerne en ny art for Norge, og ikke sjelden viser det seg å være en art som også er ny for vitenskapen. Det antas at det i Norge finnes over 20.000 arter som ennå ikke er oppdaget. Hvert år gir leting i felt oss kjennskap til flere hundre nye arter. I år har feltbiologer sørget for at vi kan telle og forhåpentligvis ta vare på blant annet disse tre nye artene:
• Trevlesoppen Pseudosperma amoris (ikke norsk navn ennå), nybeskrevet i 2020. Funnet av Fredrikstad soppforening under kartleggingsprosjekt på Langekil i Hvaler kommune.
• Slimsoppen Lamproderma muscorum funnet i Tokkejuvet i Vinje kommune under Sabima/NSNFs soppfagkurs i Morgedal. Finnere: Edvin W. Johannesen, Siv Moen, Gina Køhn og Inger Kristoffersen.
• Tusenbeinen Tachypodoiulus niger ble funnet av Svein Almedal og Hans Vidar Løkken ved Timenes i Kristiansand.
Når arter telles, som ved at vi registrerer arten i Artsobservasjoner, vil vi også kunne vite om akkurat denne arten er trua, og om vi da må ta hensyn til den. Gjør vi ikke det vil arten kunne dø ut fra vår natur. Hva er vel tristere enn å vite at en av våre er forsvunnet fra vår natur?
Fordi noen har gjort denne jobben med å beskrive artene, kan du og jeg og de som ønsker det bli ganske gode på å skille arter fra hverandre. Du har kanskje testa Artsorakelet? Der man kan mate inn bilder av det man finner, og få vite med varierende sikkerhet hvilken art man har funnet. Teknologien gir i dag mye hjelp til artsbestemmelse, og mer blir det helt sikkert. Trenger vi da egentlig mennesker til å gjøre jobben?
Ja, ennå er det bare feltbiologen som kan ta seg ut i terrenget, bare feltbiologen kan se an terrenget, vurdere naturtyper og voksesteder, samle prøver og belegg, undersøke tidligere funn, konferere med andre eksperter og tolke DNA-sekvenser.
Ryktene sier at det blir færre av dem, at de som mange av artene har havnet på rødlista, at vi kan risikere at de holder på å dø ut. Erfaring fra ulike samlinger i vår og foreningenes regi, viser at feltbiologenes gjennomsnittsalder er høy og økende. Presseoppslag de senere år sier det samme. En mørk kveld sist i november var taksonomenes tilstand tema under et møte mellom blant annet Sabima og flere utdanningsinstitusjoner. Den ene etter den andre uttrykte bekymring for rekrutteringen til feltbiologi, artskunnskap og taksonomi. På spørsmål om hvilken rødlistekategori de ville plassere taksonomen i, svarte alle likt og plasserte taksonomene i den nest høyeste rødlistekategorien «sterkt trua» (EN).
Men selv i den mørkeste tida av året, finner vi lyspunkter. Vi har vært i felt og observert en rekke rekrutter, eller skal vi si unge raketter, med forrykende feltfrekvens og høyt og stigende kunnskapsnivå. Og vi ser det som vår jobb å bidra til at de blir sett, hørt og lytta til!

Foto: Mikkel Soya Bølstad

Hettemåke

Hettemåka er en av de minste måkeartene i Norge. Den trives i nærheten av ferskvann og våtmarker. Selve reirene blir oftest lagt i kolonier, og hekking på holmer er særlig populært. Om sommeren anlegger hettemåka en mørkebrun hette på hodet, mens den har hvitt hode med svart flekk bak øyet om vinteren. Meitemark, insekter og krepsdyr og noe fisk er hovedføden til hettemåkene. De fleste hettemåker trekker ut av Norge til overvintringssteder rundt Nordsjøen. Noen drar så langt som til sør til Spania og Portugal, og norske hettemåker er også observert i Nordvest-Afrika! Det er takket være ringmerking av fugler at vi har denne informasjonen.
På den nyeste Norsk rødliste for arter fra 2021 ble hettemåke lista som kritisk trua (CR). Dessverre har hettemåkebestanden vært i tilbakegang over lang tid. I 2022 gjennomførte BirdLife Norge en landsdekkende kartlegging av hekkende hettemåker og fant bare i underkant av 7000 par. Naturvernforbundet og NINA fikk støtte til kameraovervåking og kartlegging i Rogaland. Siden 2018 har mange kolonier blitt talt med drone, noe som gir et betydelig høyere og mer nøyaktig tall på koloniene.
Hettemåkekolonier har en viktig funksjon i våtmarkene som «paraply», siden koloniene gir beskyttelse til andre arter. Hettemåkene jager vekk eggrøvere, og dermed kan det være lurt for arter som rødstilk og toppand å ha reir nær en koloni med hettemåker. Hettemåkenes tilbakegang kan derfor få stor betydning for artsmangfoldet.
Det er mulig at endringer i landbruket, og en medfølgende endring i næringstilgangen, er noe av årsaken til hettemåkenes tilbakegang. Ødeleggelse av våtmark, forstyrrelser ved hekkeplass og sabotering av hekkingen er andre negative faktorer. Siden arten har blitt så truet, er det viktig å sørge for vellykket hekking, og derfor blant annet sikre at mink og rev ikke kommer til der egg og unger er.
Allerede i 2014 foreslo BirdLife Norge å utarbeide en handlingsplan for sjøfugler overfor daværende klima- og miljøminister Tine Sundtoft. Ved behandlingen av St. meld. 14 (2015-2016) Natur for livet, bad Stortinget regjeringen om å utarbeide en handlingsplan for å bedre situasjonen for sjøfugler. Men selv om Miljødirektoratet sendte departementet et forslag til handlingsplan i 2020, er det enda ikke kommet en «redningspakke» for hettemåke og andre våtmarksfugler og sjøfugler.
Tips fra BirdLife Norge til deg som vil hjelpe:
• Det er sterkt ønskelig med mer intensiv minkbekjempelse i nærområdet til hettemåkekoloniene. Det bør også på plass bedre overvåking i form av kamera i koloniene, samt fysiske lokale tiltak for å beskytte ungene mot mink og rev. Dette kan være inngjerding med strømtråder, eventuelt hekkeflåter eller hekkeplattformer som er minksikre.
• Du kan også rydde holmer for kratt og trær, slik at de blir mer attraktive som hekkeplass for hettemåker.
• Spre positive holdninger til hettemåker og andre fugler
• Bli medlem av BirdLife Norge!
Av: BirdLife Norge

Foto: Håvard Eggen

Videre skal dere få møte en trua art, som i likhet med hettemåka også trues av mink, men som samtidig jakter i hettemåkas leveområder.

Ilder, mer enn et kjæledyr

Mange tenker nok på kjæledyr når de leser om ilderen (Mustela putorius), men visste du at vi har vill ilder i Norge?
Dette fascinerende og kryptiske rovdyret lever livet på Østlandet hvor de er knyttet til kulturlandskapet. På våren bruker de tiden i våtmarksområder hvor de mesker seg med amfibier og andre smådyr, mens de resten av året hovedsakelig lever av å jakte på smådyr i varierte habitater tilknyttet kulturlandskapet. Men ilderen er tilpasningsdyktig og kan også dukke opp i tettbygde strøk.
Selv om vi vet en del om ilderen i Europa generelt, så vet vi altfor lite om hvordan det står til med dyret i Norge. Det er få registreringer i Artsobservasjoner og ingen pågående strukturerte kartleggingsprosjekter. Derfor håper vi at noen fatter interesse for ilderen denne julen og bestemmer seg for å følge opp ilderen i Norge. Men vi vet at ilderen i Norge er sårbar og dermed en av de 2752 trua artene på rødlista.
Ilderen er som så mange andre små rovdyr hovedsakelig truet av menneskelig aktivitet. Arealendringer, påkjørsler og bifangst i feller ment for mår eller mink er kjente trusler fra nabolandet vårt Sverige. Men konkurranse fra introdusert amerikansk mink (Neovison vison) utgjør antagelig også en viktig trussel mot den norske bestanden av ilder. Hver for seg regner Artsdatabanken disse truslene som langsomtvirkende, men signifikante for arten. Det vil si at truslene på sikt kan ha en stor påvirkning på artens overlevelse i Norge.
Det finnes en rekke større rovdyr som kan nyte godt av ilderen som matkilde. Rødrev, ulv, gaupe, kongeørn og andre rovfugler er alle opportunistiske rovdyr som kan se ilderen som et mulig måltid. Om ilderen er viktig i noen av disse dyrenes diett er nok heller tvilsomt, da bestanden av mer passende byttedyr nok er både større og enklere å håndtere. Ilderens rolle i økosystemet er nok derfor heller viktigere som predator på mindre dyr, og dermed også som konkurrent til rovfugl, rødrev, mår og mink.
Av: Norsk Zoologisk forening
Peter-Trimming-Lisens-CC-BY-SA-2.0

Foto: Peter-Trimming-Lisens-CC-BY-SA-2.0

På eventyrlig artsjakt i Valdres

Det er alltid spennende å se hva som dukker opp når botanikere skal ut på jakt. Akkurat på denne turen ble det sett mange fine arter, som marigrass, fjellstarr, skjeggklokke, marisko og ikke minst – huldreblom!
En av de mest trolske og sjeldne plantene i norsk flora er ei ekte hulder. Sannelig har ikke mang en botaniker latt seg forføre, for så nærmest å forsvinne i den sigevannspåvirkede og moserike gammelskogen. Huldreblom tåler forstyrrelse dårlig og vil ha den trolske og gamle skogen, så den lever utsatt ved å høre til i de baserike og produktive skogene. Man må med andre ord være rask på labben om man skal la seg forføre av huldreblomen, om man i det hele tatt finner den. Huldreblom er nemlig vanskelig å observere og følge med på fordi den hovedsakelig lever underjordisk og bare blomstrer sporadisk. Akkurat på denne turen ble det lang kø for å ta bilder av huldreblomen.
En annen grunn til at huldreblom ikke er så lett å se, er at den ikke er grønn og har ikke blader. Planten har ikke klorofyll og bedriver ikke fotosyntese. Huldreblom lever i symbiose med mykorrhiza-sopp, og det er gjennom dette samspillet at huldreblom får tak i næring.
Huldreblom er en av Norges mest sjeldne orkideer og er vurdert som trua i kategorien sårbar på Rødlista. Selv om den har en ganske jevn grad av registrering hvert år og kan eksistere i gammelskog over store deler av landet, så har botanikerne fortsatt ikke løst gåten med hvor den vil dukke opp neste gang. På de fleste lokalitetene er den bare observert én gang. Så hvor dukker huldra opp neste gang?
Lullefjellet naturreservat i Troms ble i sin tid opprettet for å verne verdens nordligste kalkfuruskog med store bestander av orkideer slik som marisko og huldreblom. Nå er bestanden av marisko gått tilbake grunnet de siste 30-års gjengroing og tette matter med krekling. Huldreblomen er ikke truet på kort sikt, men klimaforandringene i nord går minst tre ganger så fort som i sør. Dessuten er det plantasjer med gran inntil forekomstene av huldreblom, selvsådde granplanter bidrar til utskygging av planter i skogbunnen og vil på sikt påvirke bestanden av huldreblom.

Foto: Helene Lind Jensen

Eventyrsmeller

Er du glad i julefortellinger? Bli med Ung entomolog til en ekte eventyrverden:
La oss dra inn i det gamle hule eiketreet som har stått i vind og vær i mer enn 300 år! Der, under mosen og eikens grove bark finner vi eventyrsmelleren, en liten bille som lever i et eventyrlig landskap. Som larve møter eventyrsmelleren mange andre organismer som også bor i den lune hule eika, mens den spiser av den myke, råtne veden. Her i den døde veden bor faktisk så mange levende organismer at det er flere enn i levende trær! Her finnes både blomsterfluelarver, hoppende spretthaler, sopper, krypende billelarver, knasende lav, og kanskje til og med en firflekkmaur. Tenk å bo i en slik eventyrverden! Når våren nærmer seg og eventyrsmelleren er klar til å forlate den trygge veden, vil den imidlertid bli møtt med noe ganske annet enn det eventyret den har levd i til nå.
Eventyrsmelleren er en sterkt truet art (EN) som er knyttet til gamle edelløvtrær, helst hule eiker. Død ved er en mangelvare i dagens landskap, og en helt essensiell del av livssyklusen til flere tusen arter i norsk natur. De gamle edelløvtrærne, og dermed også eventyrsmelleren, er truet av fragmentering av natur. Etter mange hundre år med utbygging, felling av edelløvtrær og utvikling av moderne skogbruk, har vi lite igjen i Norge. Store hule eiketrær har lang leveringstid, og det vil ta innsats av mange generasjoner å gjenoppbygge slike leveområder. Derfor er det viktig å verne de skogene og de gamle hule eikene vi har.
I 2011 ble hule eiker utpekt som en utvalgt naturtype etter naturmangfoldloven. Dette gir dem ekstra beskyttelse, men Miljødirektoratet antar fortsatt at antallet hule eiker i dag går ned grunnet utbygging.
For å kunne ta vare på hule eiker, eventyrsmellere og de tusener av andre arter som er knyttet til hule eiker, må vi vite at disse eventyrlige leveområdene for artsmangfoldet finnes. Et viktig steg i bevaringen av hule eiker, er derfor å kartlegge dem. Registrer gjerne funnet i prosjektet «Gamle, grove eller hule lauvtrær», som dere finner inne i Artsobservasjoner.
Av: Ung Entomolog
Eventyrsmeller

Foto: Arnstein Staverløkk, Artsdatabanken CC BY

På papegøyejakt i Norge

Vi forlater ikke de fabelaktige eikene fra i går, for dagens trua art trenger også eik. På én eneste lokalitet i hele Norge bor denne helt spesielle papegøya! Den bor på en åpen, urterik og supervarm sørvendt hylle med kalkeikeskog, på et bratt kalkplatå, helt uten synlig påvirkning av oss mennesker! Der bor den sammen med de riktig gamle og majestetiske eike- og lindetrærne, og de kritisk truede (CR) artene ametystslørsoppene (Cortinarius sodagnitus) og middelhavsslørsoppene (C. chevassutii). Dette er en papegøye som er noe helt for seg selv, for den er nemlig en sopp! En papegøyerørsopp (Rubroboletus rhodoxanthus).
Papegøyerørsoppen har vært godt studert, ettersøkt og undersøkt av flere kunnskapsrike kartleggere som har klart å ta seg til de utroligste steder der den kan finnes. Derfor kan vi trygt si at papegøyerørsopp er vakker og ven, men også at den dessverre er kritisk trua. Faktisk er papegøyerørsopp en av våre aller, aller mest sjeldne arter. Tenk på det! En skikkelig fargerik og morsom skatt som er i ferd med å forsvinne, om vi ikke tar ekstra godt vare på den! Og det bør vi jo, for den har vært her i mange, mange tusen år! Litt rart at den er i ferd med å forsvinne da, ikke sant?
Vel, ikke egentlig. Det skyldes faktisk at naturen, akkurat der den lever og klarer å overleve, i lang tid har vært under press fra oss mennesker. Så hardt press har det vært at til og med naturen den bor i faktisk også er kategorisert som trua! Ja, for det er jo ofte slik det henger sammen; er naturen trua, er også artene som bor i den trua. Og er artene trua, er ofte også naturen de bor i trua. Det er jo ganske logisk når man tenker over det?
Heldigvis, på tross av at papegøya bor helt inntil E18 som allerede har vært utvidet en gang, og forekomstene er så små, så er resten av disse helt spesielle kalkeikeskogene der papegøya lever vernet som naturreservat. Ekstra viktig er det å verne slike områder, når naturen som bor der er så sjelden, og faktisk også til og med før den blir det! Er du enig? La oss gjøre alt for at Norges flotteste papegøye lever på kalkhylla si i minst 1000 år til!
Tusen takk til kartlegger Rune Solvang for god hjelp og utfyllende informasjon, og til Tor Erik Brandrud som er både oppdager og artsbestemmer av papegøyerørsoppen.

Foto: Leila S. Berg

En eldgammel, oversett og truet art

Noe av det som er fint med å lære om arter, er at det alltid er mer å lære. Nå lar Norsk Biologforening (BIO) dere bli kjent med en art vi gjerne skulle visst enda mer om:
Havniøye (Petromyzon marinus) tilhører niøyene, de eldste virveldyrene som lever i dag. Niøyene skilte lag fra de andre virveldyrene for mer enn 500 millioner år siden.
Arten er utbredt på begge sider av Atlanterhavet, og er registrert i en rekke elver langs hele norskekysten. Hver sommer vandrer et lite antall kjønnsmoden havniøye opp i noen av disse elvene for å gyte. I Norge har imidlertid niøyene stort sett blitt oversett både av biologer og av miljøforvaltningen. Dette betyr at vår kunnskap om utbredelse og biologi er svært begrenset. Det er for eksempel ingen studier som kan dokumentere at gytingen i norske elver er suksessfull slik at det blir levedyktige avkom som i sin tur kan vandre til havs.
Artsdatabanken klassifiserer havniøye som nær truet (NT) . Hovedgrunnen oppgis å være et lavt antall individer i hver bestand. Usikkerheten oppgis imidlertid til å være stor. Dette betyr at det er et stort behov for mer kunnskap om arten.
Havniøye har en særegen biologi. Kroppen er rund og åleaktig. Fiskene mangler kjever og voksne individer har en munnåpning som sitter midt inne i en sirkel av skarpe horntenner. Gytingen foregår i elver med hurtig strøm. Etter at eggene er klekket driver larvene nedstrøms til mer stilleflytende områder. Her graver de seg ned i sedimentet og blir liggende i flere år. Etter omvandlingen til voksenstadiet vandrer de til havet der de suger seg fast og parasitterer på annen fisk. De bli i havet i to-fem år før de blir kjønnsmodne og vandrer tilbake til ferskvann for å gyte. Her i landet blir en voksen havniøye 50-90 cm lang og veier 1,0-2,5 kg.
Norsk fiskeforvaltning har til all tid fokusert på et lite utvalg av arter. I ferskvann gjelder dette primært arter med økonomisk og sosial betydning; nemlig laks og ørret. Mesteparten av forskningsaktiviteten rettes mot disse, spesielt fordi de også har blitt utsatt for mange menneskeskapte trusler. Det er klart at denne situasjonen er uheldig. Mangelfull kunnskap kan føre til feilaktig forvaltning, blant annet fordi man ikke får identifisert trusler i tide.

Hubro – nattens hersker

Hubro er vår største ugle, og er utbredt over det meste av landet, og bestanden er estimert til å ligge på mellom 451 og 681 hekkende par. Den er likevel fåtallig nord for Helgeland i Nordland, samt på deler av Østlandet. Denne vakre ugla foretrekker tilgang på åpent jaktterreng i flere biotoper, inkludert kystlynghei, åpen barskog, heilandskap og enkelte fjellområder. Hekker helst i bratte bergvegger eller under steiner og berg i bratte skråninger, men kan også hekke på flatmark. I områder med mye smågnagere spiser den mest av det, mens andre steder er det sjøfugler og annet vilt som er viktig mat. Når andre fuglearter går mye tilbake kan det derfor også ramme hubroen. Slik er også hubroens problemer et symptom på dårlig naturforvaltning og forringet natur generelt.
I etableringsperioden på våren, fortrinnsvis i februar og mars, kan hubroens rop høres i skumringen. Det er en flott opplevelse å høre denne arten, som vi forbinder med villmark og områder med få folk. Kanskje har hubroen holdt til her i tusenvis av år, i generasjon etter generasjon. Ugla legger vanligvis 1–3 egg i april, av og til allerede i mars. Eggene klekker etter 35 dagers rugetid, og ungene flytter seg ut i terrenget etter 6–7 uker. Ved ca. to måneders alder blir ungene flygedyktige. Etablerte par er som regel stasjonære i territoriet gjennom hele året, men en del norske hubroer legger ut på vandringer om høsten og vinteren. Dette gjelder kanskje særlig hekkefugler i innlandet og i fjellet. Ungfugler streifer antakelig vidt omkring fram til de etablerer territorier ved 2–3 års alder.
Mange steder hekker den temmelig spredt og i små antall, og det er mye som tyder på en betydelig tilbakegang i en del områder siden første halvdel av 1900-tallet. Hubro er oppført på den norske rødlista for arter som sterk truet (EN). Historisk skyldtes nedgangen sterk etterstrebelse fra til 1950-tallet, men nå er det andre trusler som er mer alvorlige. Hubroen trues nemlig fra flere hold, men risiko for kollisjon og elektrokusjon knyttet til kraftledninger og vindkraftverk, endret arealbruk, gjengroing, redusert byttedyrtilgang, menneskelige forstyrrelser og miljøgifter er trolig de viktigste truslene mot arten i Norge.
Hubro har vært fredet i Norge siden 1971, men til tross for dette har ikke bestanden økt.
I 2009 ble det laget en handlingsplan der flere tiltak for å bedre vilkårene for arten i Norge ble presentert, og i 2022 ble den oppdatert, og enda flere tiltak ble inkludert. Men om virkemidlene er sterke nok for få tilbake hubroen alle stedene den er forsvunnet, er usikkert. Den nye handlingsplanen er et viktig verktøy for forvaltningen, der beslutningstakere kan finne informasjon og retningslinjer om hvordan ulike skadelige inngrep kan unngås eller gjøres på en mest uglevennlig måte som mulig, enten når det for eksempel gjelder hogst, hindre elektrokusjon eller kollisjoner, eller å få hindret forstyrrelser i hekketiden. Det skal utarbeides en forvaltningshåndbok for hubro, som kan brukes av for eksempel fylker og kommuner ved vurderinger av plansaker.
En rapport i 2022 fra Nord universitet viste at antallet hubroer har blitt redusert med over 40 prosent etter vindkraftutbygging, og at mange vindkraftverk er lagt til hubroens leveområder, viser at vi trenger å ta hensyn til natur i langt større grad i utbyggingssaker.
Foto: Ingar J. Øien

Foto: Ingar J. Øien

Polarglattkrans, en rødlistet kransalge i Norge

Av: Anders Langangen, Norsk Biologforening (BIO)
Da jeg fant eksemplarer av polarglattkrans (Tolypella canadensis) i Glomdalsvannet på Saltfjellet i 1991, viste det seg at dette var en art som relativt nylig var beskrevet som en ny art for vitenskapen. Den var funnet i Lake Superior, en av de store sjøene i Canada.
Polarglattkrans tilhører kransalgene, er en egen gruppe grønnalger som lever i ferskvann, brakkvann og saltsjøer. Lengden kan variere mye, fra få centimeter til godt over en meter. Fra stengelen går det med jevne mellomrom ut kranser av grener som får algen til å minne om en snelleplante. Derav navnet på gruppen. I Norge er det kjent 26 arter av kransalger, fordelt på tre slekter: Chara, Nitella og Tolypella.
På grunne partier er polarglattkrans fra 4-14 cm høy, mens den på dypere vann er registrert opp til 30 cm. Polarglattkrans er en flerårig art. Det er vanlig å finne både sterile og fertile individer. De sterile kransgreinene er ugreinet og består av 2-3 celler. De øvrige kransgreinene, 6-8 i hver krans, er 3-4 cellet med en spiss endecelle. Polarglattkrans har begge kjønn på samme plante (sambu).
Polarglattkrans foretrekker klare, kalkrike, næringsfattige og kalde innsjøer og relativt stilleflytende elver i polare områder. Algen er registrert fra grunt vann og ned til 17 meters dyp.
Det er 12 lokaliteter i Norge, der alle er i Nord-Norge. Det eldste funnet av polarglattkrans er i Lille Rostavatnet (Målselv) hvor den ble innsamlet, og feilbestemt til mattglattkrans, av Johannes Norman i 1879.
Lokalitetene hvor polarglattkrans finnes, har en slik beliggenhet at de sannsynligvis ikke er påvirket av eutrofiering.
Vassdragsreguleringer kan være en trussel for denne arten. For eksempel var det opprinnelig planlagt å demme ned hele området i Sundfjordfjellet i Nordland med til sammen 20 lokaliteter med kransalger, men det ble heldigvis stoppet og i stedet fikk man opprettet Lahko nasjonalpark i området fra 2013.
Polarglattkrans har i alle norske rødlister så langt vært vurdert til nær truet (NT). Årsakene er blant annet få lokaliteter, lite utbredelsesområde og få reproduserende individer i hver populasjon.

Det flygende pattedyret i nord

Nordflaggermus er den vanligste flaggermusarten i Norge. Som navnet tilsier er den godt tilpasset det kalde klimaet vi finner i Norge, og en populasjon av arten i Troms er faktisk verdens nordligste flaggermusbestand. Det er ganske kult! Spesielt med tanke på at flaggermus utgjør en fjerdedel av alle pattedyrarter, og finnes over hele kloden. Med unntak av polområdene da.
Kroppslengden til nordflaggermusa er mellom 5,5-6,5 cm, og halen blir 35-55 mm lang. Pelsen er brun på ryggen og gjerne lys gråhvit eller kremfarget på buken. Er man heldig nok til å se en nordflaggermus på nært hold kan arten kjennes igjen på de gyldne hårspissene på ryggpelsen. Nordflaggermus får som regel bare en unge, og den ammes slik som andre pattedyr. Når mor jakter kan babyen henge fast på magen.
Nordflaggermus spiser insekter, og under jakten bruker den ekkolokasjon for å finne bytte. Dette er en svært spesialisert teknikk som består av høyfrekvente lydbølger som sendes mot byttedyret. Endringer i lydbølgene forteller flaggermusa hvor insektene befinner seg. På dette viset kan flaggermus “se” med hørselen. For at vi mennesker skal kunne oppfatte lyden, bruker vi flaggermusdetektorer. De oversetter ekkolokasjonen til klikkelyder vi mennesker kan oppfatte, og det er gjerne ved hjelp av disse detektorene at man kartlegger tilstedeværelsen av flaggermus.
Flaggermus har i lang tid vært viet lite oppmerksomhet i forskningen, men begynner endelig å få den anerkjennelsen de fortjener. Kari Rigstad, styreleder i Norsk Zoologisk Forening, var med på å starte flaggermusgruppa i Norge allerede i 1990. Da talte de flaggermus i gruver om vinteren, og løp rundt med flaggermusdetektorer om sommeren. Etter hvert utviklet kartleggingen seg til enkel fangst og telling av sommerkolonier. Mellom 2005 og 2010 etablerte de også flaggermustelefonen og da fikk de kontakt med hele landet. Med teknologiske fremskritt kom også analyseprogrammer på banen. Gruvetelling har vært fast innslag i foreningens kartleggingskalender i en årrekke, og er fremdeles et av årets høydepunkter. Flaggermustelefonen fortsetter å være tilgjengelig for alle som møter på en flaggermus og trenger råd og tips til hvordan de kan hjelpe dyret.
Til tross for at nordflaggermus er den vanligste flaggermusarten i Norge, er den på Rødlista som sårbar. Man vet ganske lite om flaggermusas liv, så det er mange faktorer som truer artens tilværelse. Blant annet er habitatødeleggelse gjennom hogst en viktig faktor, men også beitedyr, klimatiske endringer, vindturbiner og andre menneskelige forstyrrelser.

Flaggermusen henger med hodet ned, men vi har rotert bildet til å passe formatet. Foto: Rune Sørås, lisens CC BY 4.0

Blåhval – havets gigant!

Balaenoptera musculus (VU)
Blåhvalen er tidenes største dyr – til og med større enn dinosaurene! En blåhval blir rundt 30 meter lang og kan veie utrolige 180.000 kg. Det tilsvarer vekten av 30 voksne afrikanske elefanter. Det er utrolig kult, men også litt rart å tenke på at vi er her samtidig som det største dyret som noen gang har levd.
Blåhvalen er på Rødlista grunnet historisk fangst og høsting av store deler av populasjonen. Hvalfangsten tidlig på 1900-tallet beskattet blåhvalen så hardt at det kun var 1% igjen av den opprinnelige populasjonen. Det er mange år siden fangsten av blåhval opphørte, men grunnet artens lange generasjonstid tar det lang tid å gjenoppbygge populasjonen.
Når arten blir så stor, kunne man kanskje forestilt seg at den er en super-predator som utkonkurrerer og spiser alt den kommer over? Realiteten er at den faktisk beiter på et av de aller minste dyrene som lever i havet, nemlig dyreplanktonet krill. For å spise disse bittesmå dyrene har blåhvalen utviklet en filtreringsmekanisme som gjør at den kan skille krill fra saltvann. Dette gjør den ved hjelp av hornplater i overkjeven som kalles barder. Bardene er glatte på utsiden, mens de på innsiden har hårlignende frynser som fanger opp plankton. Både finnhvaler og retthvaler bruker barder i sitt næringssøk, men de har ulike fangstteknikker. Blåhvalen, som er en finnhval, fyller munnen med vann og bruker tunga til å presse vannet ut gjennom bardene slik at planktonet henger igjen i hårgitteret. Retthvalene svømmer med åpen munn og lar vannet strømme inn i munnen og ut gjennom bardene igjen og også her vil plankton henge igjen i bardene. Et ganske fascinerende samspill blåhvalen inngår i, er indirekte oppfostring av egen kost. Avføringen til blåhvalen er nemlig svært rik på jern, et næringsstoff det er lite av i havet. Planteplanktonet i havet er avhengig av jern, og krill er avhengig av planteplankton. Blåhvalen har derfor en viktig rolle i jernets kretsløp i havet.
Til tross for blåhvalens størrelse, kan det være en vanskelig art å kartlegge. Leveområdet til blåhvalen er havet (!), som kan gjøre kartleggingsjobben tilnærmet umulig. Heldigvis har ulike populasjoner noen havområder de bruker mer enn andre, og i norske farvann er det i områdene rundt Jan Mayen og vest for Spitsbergen på sommerstid. Den tilbringer hele livet under vann, med unntak av når den kommer opp til overflaten for å trekke pusten. Dette skjer mellom hvert 8. og 15. minutt, men de kan også gjennomføre dykk som varer i 30 minutter. Tradisjonelt sett har hval blitt kartlagt fra båt ved ettersøk, en svært tid- og ressurskrevende metode. Nyere forskning bruker undervannsmikrofon til å gjøre opptak av hvallyd. Blåhvalen kommuniserer med lavfrekvent lyd som bærer mange tusen kilometer.
Det er mulig å kartlegge hvalenes trekkruter og adferd ved hjelp av strategisk utplasserte lyttebøyer. Lyd fra en hel blåhvalpopulasjon bærer så langt at det danner seg et undervannskor som kan høres i hele Sørishavet, lignende fuglekor på land. Forskere overvåker blåhvalens kor rundt verden og kan bruke det for å studere blåhvalens vandring og tilpasning til klima- og værforandringer.

Vipe i knipe

Vipa er en karismatisk vadefugl som har vært en karakterart i jordbrukslandskapet over store deler av landet.
Vipas reir er en enkel grop på bakken som, spesielt på fuktig grunn, kan fôres med litt tørt gress. Vipa legger som regel fire pæreformede egg som er lyst gulbrune, og er tett besatt med svarte og gråaktige flekker. Eggene ruges av begge kjønn i 23–30 dager. Ungene forlater reiret kort tid etter klekking, og blir flygedyktige etter omkring fem uker. De to første ukene blir ungene regelmessig varmet av hunnen, spesielt under nedbør og ved lave temperaturer. Vipa er oftest monogam, men polygyni (flerkoneri) forekommer. Vipa spiser nesten utelukkende animalsk føde, hovedsakelig meitemark og insekter.
Vipa trekker i juli-november til Storbritannia til Spania og Portugal. Hvor langt de norske vipene drar sørover om vinteren avhenger av temperaturforholdene. I milde vintre overvintrer enkeltindivider i sørvest-Norge. De første vipene trekker tilbake til Norge allerede i februar, men de som hekker i fjellområdene og nordlige deler av Norge ankommer ikke hekkeplassene før i mai.
Vipa er på Rødlista i kategorien kritisk trua. Den norske hekkebestanden av vipe er på et bunnivå. BirdLife Norge estimerte at det var maksimalt 2 500 rugende hunner i hele landet i 2022. Sammenlignet med det forrige estimatet fra 2013 (7 500–10 000 par) var det altså færre enn én av tre hekkende viper igjen i Norge i fjor. På midten av 1990-tallet ble bestanden anslått til å være ca. 60 000 par. Tallene innebærer at den norske vipebestanden i dag bare er på 4 % av det den var for 30 år siden.
BirdLife Norge startet opp et nasjonalt prosjekt i 2022, som i hovedtrekk inneholder følgende handling:
– Koordinere og samle informasjon fra lokale prosjekter,
– Klassifisere og identifisere viktige vipelokaliteter
– Estimere årlig norsk hekkebestand
– Individmerking av viper
– Bistå i lokale vernetiltak
– Samarbeide med lokale og regionale myndigheter, bondelag og grunneiere.
Sjekk ut vipesiden til BirdLife Norge: https://www.birdlife.no/prosjekter/vipe/
Årsakene til tilbakegangen er flere, og omfatter i hekketiden blant annet endringer og mer intensitet i jordbruket. Men også jakt og utfordringer både på trekket og i overvintringsområdene kan påvirke.
Løsninger kan være markering av reir, bruk av vipedisk under gjødsling, eller bruk av rugebur om det finnes problematiske (for vipa) rovdyr i nærheten. Når reir står i fare for å bli ødelagt under pløying, er det mulig å midlertidig flytte hele reiret.
Vi er avhengig av at subsidiene jordbruksnæringen får, også går til å opprette artsrike kulturlandskap, der insekter, fugler og dyr får plass til å leve. Skal fuglene i jordbrukslandskapet ha en fremtid må det sikres små og mellomstore bruk over hele landet, og i dette landskapet må det være plass til natur.

Marianøkleblom

Denne vakre planten er knyttet til det gamle kulturlandskapet med slåttemarker, naturbeitemarker og åpne, beitepåvirkede skoger. Den er en av de første vårplantene og et kjærkomment syn hvert år omkring tiden for kuslippet. Disse vårblomstrende artene skiller seg ut i en ellers blomsterfattig tid på året når vi lengter mot sommer og lyden vind i løvet. I 2021 ble den for første gang vurdert til å være en trua art i rødlistevurderinga.
Marianøkleblom er en flerårig urt med litt tuevekst. Fra en kraftig jordstengel kommer det en bladrosett med eggformede blader som har tydelige nerver, og som er uregelmessig tannete og dunhårete under. På toppen av den stive, hårete stengelen sitter det tre til ti gule blomster sammen i en skjerm. Hver av blomstene er beskyttet av et gulgrønt, klokkeformet beger med blekgule nerver og tilspissete fliker. Kronen er 8–20 mm bred, gul med oransje flekker ved basis. Blomstene er først hengende, men retter seg opp etter pollinering slik at ikke frøene skal falle ned på bakken. De bleike opprette fruktstandene er lett synlige. Planten har frøreproduksjon med ballistisk frøspredning over korte avstander. Frøene ligger i kapsler, og når disse åpnes, slynges frøene ut. Marianøkleblom vokser i enger, kratt, åpen skog, skrenter og veikanter på tørr og for det meste kalkrik jord.
Marianøkleblom har vært relativt vanlig på nedre Østlandet og i ytre Sør-Trøndelag, med noen andre ville lokaliteter, som i Hardanger. Det meldes om sterk tilbakegang i kulturlandskapet, spesielt er forekomster i slåtteng blitt sjeldnere, og forekomster i beiteskog forsvinner når skogen ikke lenger beites. Men man kan fortsatt finne de gule nøkleknippene, ofte i skogkanter og veikanter.
Marianøkleblom mister opprinnelige leveområder og er i tilbakegang, men blir samtidig ivaretatt nye steder gjennom kunnskapsbasert forvaltning og skjøtsel. Det er samtidig viktig å ta vare på arten der den hører hjemme, i blomsterengene i det gamle kulturlandskapet, så slå en eng for marianøkleblomen!

Rødknappsandbie

Rødknappsandbie er en kritisk trua villbie, som har hatt stor nedgang de siste tiårene. Villbiene er (unntatt humlene) solitære, og lever ikke i bol slik som honningbier gjør. I stedet jobber hunnbiene hardt, stort sett hele voksenlivet, med å grave, bygge og etablere reir. Rødknappsandbie hører til sandbiene (andrenaslekten). Disse bygger reir ved å grave ut ganger under bakken, oftest i sandjord. Så lager de små rom hvor hunnbien legger ett egg og en stor klump med pollen. Pollenet fungerer som en stor matpakke, helt fra larven klekker fra egget til den forpupper seg.
Rødknappsandbie lager fra fem til ti slike rom, og må derfor sanke nok pollen til å fôre ti larver gjennom hele larvestadiet. Dette pollenet blir i rødknappsandbiens tilfelle sanket hos… Ja, det er rødknapp. Og det må mye rødknapp til! I Norge er den største kjente bestanden på rundt 22 reproduserende hunner. En bestand på denne størrelsen vil trenge tilgang til rundt 400 rødknapp-planter for å kunne sanke nok pollen.
Rødknappsandbie og 31 prosent av andre villbier er på rødlisten. En grunn til dette er arealendringer, spesielt nedgang i arealer med kulturlandskap og gjengroing har hatt negativ effekt på bestanden av villbier. Mange engarter tåler ikke konkurranse fra andre arter, noe som gjør dem avhengige av at det skjer en viss mengde hevd kontinuerlig, for eksempel beite eller slått. Slått forhindrer gjengroing, og når man fjerner høyet, fjerner man næring fra bakken, noe som gir engvegetasjonen enda bedre vilkår.
Hvordan vi utformer våre hager og utearealer skal ikke undervurderes. Man kan skape oaser og korridorer for insekter i fragmenterte områder ved å lage blomstereng heller enn plen, og ved å plante for insektene. Kanskje du har et område i hagen, ved hytta, eller foran arbeidsplassen som kunne ha blitt en vakker og nyttig blomstereng? Sjekk ut @botaniskforening sine fine sider om blomsterenger: https://botaniskforening.no/blomstereng

SØSTERMARIHAND Dactylorhiza sambucina

Marihand-artene er fordelt i to slekter: Dactylorhiza med håndformede knoller (daktylos betyr finger på gresk) og Orchis med runde knoller (orchis betyr testikkel på gresk). Knollene sitter parvis sammen, den ene er mørk og ble dannet i fjoråret, den andre er lys og dannet i året. Dette har gitt opphav til mange myter om marihand som elskovsmiddel. En prest på 1700-tallet er sitert på at knollene «forøger Avlelysten og styrker kræfterne»! Artsepitetet (siste leddet av et vitenskapelig artsnavn) sambucina reflekterer ellers at blomstene lukter som hyll (Sambucus, sannsynligvis svarthyll som lukter betydelig bedre enn rødhyll).
Pollinering og frøspredning
Søstermarihand omfatter to distinkte blomsterfarger, bare den ene formen finnes i Norge – lysegule blomster med røde flekker, den andre formen har intenst purpurfargete blomster. I Sverige finnes begge formene blandet i populasjoner og kalles der for «Adam och Eva». Det norske navnet på arten er neppe gammelt og «folkelig». Man måtte først vite at det fantes en rød søsterform i Sverige.
Som de andre artene i slekta er søstermarihand en jukser, «cheater»: den lokker insekter med farger og lukt i mai, men gir ingenting tilbake i form av nektar. I slike tilfeller kan det lønne seg å ha ulike varianter i populasjonen i form av farge, flekkmønster eller lukt. Insektene vil da forsinkes i å lære hvor besøk ikke er lønnsomt. Søstermarihand er hovedsakelig pollinert av humler (Bombus lapidarius og B. sylvarum, Nilsson 1980). Det er observert både på svensk og norsk materiale at det stort sett bare er de første, det vil si de nederste, blomstene som setter frukt – humlene lærer tross alt etter hvert! Men siden hver frukt inneholder tusener av frø, er det neppe prekært. Dette gjelder imidlertid spiringen, siden frøene mangler næringsrik endosperm, er de avhengige av å finne en mycorhiza-partner i jordsmonnet.

Utbredelse og sårbarhet

I norsk rødliste er søstermarihand klassifisert som «Sårbar (VU)». Utbredelsen i Norge er sørøstlig, hovedsakelig i de vestre delene av Østlandet. Arter som hører til her, antas å være hovedsakelig begrenset av sommertemperatur – de krever relativt varme somre. Det er imidlertid tvilsomt om sommertemperatur alene begrenser søstermarihand i Norge. Artens forekomst over 1000 moh. i indre Telemark, viser at den burde kunne ha et potensielt videre utbredelsesområde i så måte. Den er knyttet til baserik grunn tørrbakke/tørreng-vegetasjon med pH varierende fra 4,4 til 6,0 Om vi sammenlikner med to av våre virkelig eksklusive arter som rød skogfrue (Cephalanthera rubra) og flueblom (Ophrys insectifera), er det i bestander av disse målt pH fra 7,4-7,8 (Nordal & Wishmann 1987). Ellers er det bemerkelsesverdig at søstermarihand, i motsetning til så og si alle andre sørøstlige arter, helt unngår kambrosilurfeltene i Oslo-området. Om det ikke er historiske årsaker bak denne begrensede utbredelsen, kan det se ut som at arten ikke er konkurransedyktig på såpass rike substrater hos oss.
På primærlokalitetene i indre Telemark vokser søstermarihand i mer eller mindre utilgjengelige rasmarker. Men arten har et viktig tilleggsareal i spesielle typer beite- og slåtteeng, spesielt på grunn jord med god fuktighet på vårparten og tidlig uttørking. Arten forsvinner fra disse sekundære lokalitetene dersom slått og beiting opphører. Dette er vist eksperimentelt: Etter bare tre års uteblitt hevd i et prøveområde i Sverige forsvant arten totalt (Ulf 1956, Tamm 1972). Arten er også helt avhengig av dreneringsforholdene. Den var for eksempel meget vanlig på Kungsmarken ved Lund i Sør-Sverige, men har gått kraftig tilbake etter anlegg av en golfbane i nærheten, som vesentlig endret fuktighetsforholdene på lokaliteten (Mattiasson 1986). Videre har Petterson (1956) vist at søstermarihand faktisk favoriseres av tråkk på Gotland og i Uppland. Tråkkingen foregår i badesesongen og da er allerede arten ferdig med perioden den kunne tenkes å være sårbar. Dette gjelder imidlertid ikke de artene den konkurrerer med.
Gladnyheter til slutt!
Min familie har hus med en liten tidligere slåttemark i Kviteseid kommune (nær Syftestad) i Telemark. For at ikke brønnhuset skulle gro igjen av vierkratt, tok noen hagesaksa fatt og klippet renninger i stor stil for en tiårs tid siden. I mai 2021 gjorde jeg store øyne på vei til brønnen, ett frodig eksemplar av søstermarihand i full blomst. Sist vår var det økt til en populasjon på fire! Nærmeste kjente populasjon ligger 3-4 km nordafor (i Tveitgrendi) med mellomliggende tett skog.
Og ellers ble det, også i 2021, oppdaget en populasjon på Hvaler, langt fra de kjente norske populasjonene (Elven et al. 2022). Rimeligvis er den her vandret inn fra det østlige Sverige.
Så alt håp er neppe ute for vår sårbare søstermarihand i Norge. Men om vi skulle ønske en ny innvandrer – på naturlig vis fra Sverige – ville det være fint å få den rødblomstrete, slik at vår gule fikk med seg sin røde søster fra øst!
Av: Inger Nordal, professor i botanikk ved Universitetet i Oslo, for Norsk Biologforening (BIO)

Blådoggnål

Denne lille, trua knappenålslaven vokser på eldre edelløvtrær.
Blådoggnål er et eksempel på utfordringene artsmangfoldet står ovenfor. Bare se på hvordan den beskrives i rødlistevurderingen fra Artsdatabanken. Der står det at arten vokser i eldre naturskogspreget edelløvskog på gamle, og ofte styva løvtrær, At den har sterk tilknytning til alm og ask, men er også funnet på gammel spisslønn. Og videre: «Arten påvirkes negativt av skogbruk i form av treslagsskifte fra løvskog til granplantasjer og generell reduksjon av eldre edelløvskog. Den påvirkes også negativt av redusert styving og gjengroing samt av en stor stamme av hjortedyr som ødelegger vertstrær og reduserer tilfanget på nye vertstrær.» Og til sist, men ikke minst, blådoggnål påvirkes også negativt av almesyken og askeskuddsyken, som begrenser rekrutteringen av nye vertstrær.
Den skjønne, lille knappenålslaven står med andre ord overfor tap av leveområder i naturskog på grunn av manglende vern og rovdrift skogene, endrede teknikker og modernisering av landbruket, fravær av rovdyr som regulerer hjorteviltbestandene og ikke minst går de viktigste vertstrærne mot utryddelse som følge av fremmede arter. Blådoggnål er en av de mest takknemlige artene å finne på disse trærne, da den gjerne er den første du finner på egnede trær. Videre lyser den opp med sitt utseende, gjerne med sin gyldne venn bleikdoggnål.
Den sterke tilknytningen til gamle edelløvtrær som også er trua, gjør at denne arten påvirkes fra flere hold jevnt over hele artens utbredelse. Blådoggnål er sjelden og rødlistet også i Sverige og Finland som henholdsvis sårbar og kritisk truet. Arten er i Norge vurdert til sårbar på rødlista.
Av: Norsk Botanisk Forening
Er du nysgjerrig på lav? Vi anbefaler deg å bli med i Norsk lavforening, foreningen for alle lavinteresserte i Norge.
Sjekk gjerne også ut gruppa Norske lav på Facebook, eller følg Anders Gunnar Helle på Instagram.
Vi holder oss i de deilige edelløvskogene, og til arter som trues av at vi mennesker endrer artenes levesteder. Følg med!
Kjempen i edelløvskogen
Blant slørsoppene tar kjempeslørsopp ,Cortinarius praestans, prisen som en av våre største og fornemste hatt-sopper – av utseende vel og merke. Hatten er opptil 20 cm brei, hvelvet, purpurbrun til sjokoladebrun, radiært rynket og som ung dekket av sølvglinsende, lysfiolett slør, som etter hvert sitter igjen langs kanten. Stilken er over to cm tjukk, kølleformet og dekket av det samme sløret. Den danner sopprot med lind, hassel og eik. I Norge er den varmekjær. Ifølge Artskart finnes den hovedsakelig rundt Oslofjorden sørover til Moss og hist og her til Grimstad. Deretter finnes den spredt i et større område i indre fjordstrøk med Romsdal som nordgrense. På Rødlista regnes den som nær truet (NT) begrunnet med få funn og tilbakegang av voksesteder.
Det er ødeleggelse av habitatene som er problemet for denne arten og for de fleste rødlistete hattsopper. Våre edellauvskoger er særlig utsatt. Seilskutetida, da eikeskogene ble hogd, er riktignok forbi, men lauvvirke er fortsatt populært til for eksempel møbler. Hovedtrusselen er at skog på tørr og lettdrenert berggrunn med skifer og kalkstein er enkle å bygge ned. Mange rike lauvskoger er blitt til bolig- og hyttefelt, motorveger og industriområder. Eller blitt offer for tilfeldige inngrep, «bit for bit»-ødeleggelse. Plutselig står det en trafokiosk der, eller trær er unødig hogd. Hvilke sopper som forsvant under asfalt, eller utbygging, vet vi ikke, men kjempeslørsoppen hadde sikkert en større utbredelse før, og den er uansett et flott minne over Norges fordums frodige edellauvskoger.
Av: Klaus Høiland / Norsk Biologforening
I morgen besøker vi en som er i dvale, forhåpentligvis uforstyrret. Dette er nok en art, som de flere av de vi har fortalt om i desember, som trues av at vi mennesker ødelegger dens leveområder.

Frosken med den blå kappa

Rana arvalis (VU)
Spissnutefrosken er én av tre naturlig forekommende froskearter i Norge. Kroppen måler 6-7 cm, noe mindre enn sin nære slektning og forvekslingsart buttsnutefrosk. For å skille de to artene kan man se på – du gjettet riktig – snuten. Spissnutefrosken kan i profil kan minne litt om et haiansikt. Den har også en relativt stor fotrotknute på utsiden av bakfoten som hos slektningen er mindre. I tillegg er magen som regel ensfarget lys, og den har tydeligere kontraster i øyemasken. Den tredje frosken vi har i Norge heter damfrosk (Pelophylax lessonae). Den har du kanskje sett på TV gjennom programmet Dyrepasserne, og den finnes kun på Sørlandet.
Spissnutefrosken er utbredt på Østlandet, og tidligere også på Sørlandet, der det nå kun finnes noen isolerte forekomster. Føden består av alt frosken fysisk kan innta, så den er ikke særlig kresen. Om våren parrer den seg og legger egg i ferskvann. Den overvintrer på land, ved våtmark og i semi-naturlig mark.
En ganske utrolig egenskap hos spissnutefrosken er at den kan overleve at hele kroppen fryser til is! Som kjent fra fuglenes verden, pynter hannen seg for damene i paringstiden. Spissnutefrosken farger ryggen og flankene helt blå! Store deler av blåfargen er innenfor det ultrafiolette lysspekteret slik at menneskeøyet ikke klarer å oppfatte det, men de er tydelig blå for oss også. Tenk så flotte de må se ut for froskedamene! Og det stopper ikke ved lekker blåfarge. Hannene synger også en klukkende sang, som kan minne om lyden som kommer når man holder en flaske under vann og lar luften boble ut.
Spissnutefrosken er på rødlista fordi både yngledammene og overvintringsområdene er utsatt for ødeleggelse og nedbygging. Forsuring av yngledammene er også problematisk. Dette ødelegger miljøet i dammen og gjør at eggene ikke overlever. I tillegg er utsetting av fisk i dammer uten naturlige fiskepopulasjoner også en trussel for froskene.
Jeroen van der Kooij er en av dem som kartlegger spissnutefrosk i Norge. Han forteller at spissnutehunnen legger én stor klase med egg, i likhet med de andre norske artene. En klase inneholder mellom 1000 og 3000 egg. Når han kartlegger forekomsten av arten, teller han antall eggklaser som er lagt i en dam. Da får han et godt estimat på hvor mange hunner som har deltatt i paringssesongen, og samtidig en pekepinn på hvor viktig dammen er for populasjonen. Ved årlig telling av eggklaser i faste dammer får han også et godt inntrykk av hvordan populasjonen utvikler seg over tid. Jeroen titter gjerne etter frosken om sommeren og høsten også, og da er det fotrotknuten som er det beste kjennetegnet på arten. Det er også mulig å artsbestemme rumpetroll, men det er vanskelig og svært tidsbegrenset. Jeroen van der Kooij er en svært aktiv kartlegger, og jobber med alle amfibiene våre, smågnagere, spissmus og flaggermus. Takk for innsatsen!

Nesten utryddet fugl på vei tilbake?

Den vakre vierspurven er kritisk trua og på randen av å bli utrydda fra Norge. Hovedgrunnen til artens store tilbakegang i Skandinavia er fangst og miljøødeleggelser i overvintringsområdene i land som Kina. Men arten er også under press i sine hekkeområder her i Norge.
Siden 2010 har vierspurvens utbredelse vært konsentrert til Åmot og Trysil kommuner i Hedmark. Fram til like etter år 2000 hekket den også i Oppland og i Lierne i Trøndelag. Den er også sett i Pasvik i Finnmark i hekketiden. Arten hekker først og fremst i sumpskog, i tilknytning til skogkledt myr, og i nærheten av stilleflytende bekker eller elver. Busksjiktet er ofte lite utviklet på hekkelokalitetene, og skogbunnen vanligvis preget av svært fuktig og som oftest oversvømt tuemark.
Vierspurven er en trekkfugl til Øst-Asia. En vierspurv ringmerket i Finland august 2021 ble i februar 2023 sett i østlige deler av Kina, 650 mil unna. I mai kan man begynne å se etter vierspurv. Sangaktiviteten er størst i mai og starten av juni, men i områder med mange par kan den synge i hele juni og helt til starten av juli. Reiret legger den på bakken, og de 4–5 eggene ruger den på i 11–13 dager. Begge foreldre deltar i oppfostringen av ungene. Ungene forlater reiret før de kan fly, bare 7–10 dager gamle.
At vi kartlegger og overvåker den norske vierspurvbestanden er essensielt å kunne beskytte artens hekkelokaliteter i Norge. Med vierspurvens lille og utdøende hekkebestand, er det særlig viktig å bevare de mest tradisjonelle norske hekkelokalitetene i en mest mulig urørt tilstand.
Vierspurvens strenge krav til leveområde gjør at relativt få og små områder egner seg til hekking. Disse er sårbare for ødeleggelse. Sumpskogen er i utgangspunktet lite truet av menneskelige inngrep som hogst, men det er dessverre flere eksempler på at slike områder har blitt helt eller delvis ødelagt av flatehogst i Norge. I mange tilfeller kan nærliggende skogsområder være attraktive for skogbruket, noe som potensielt også kan gjøre hekkelokaliteter mindre attraktive for vierspurven.
Nye tall fra Sverige gir håp. Siden årtusenskiftet ble antallet vierspurv i Sverige redusert med 23 prosent, men de ti siste årene har antallet faktisk økt igjen. Bestanden har steget med rundt syv prosent i året. Det er også flere observasjoner i Finnmark og et økende antall vierspurv ringmerket og sett under høsttrekket de siste årene! Mens vi fra nå kan glede oss over stadig lysere dager, krysser vi fingrene for mye lysere tider for våre vierspurver.

Foto: Simon Rix

Finn din forening

Vi håper du satte pris på å lese om alle de rødlista og trua artene. Og at du ble nysgjerrig på en forening.

Takk for følget!

Kategori: Arealendringer