Arealpolitikk i feil retning

Kommunene må rustes for å ta ansvaret de har fått for norsk natur. Lokal forvaltning av arealer og vedtatt nasjonal politikk må samsvare bedre. Det sier Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) i en ny rapport.

Vår nye kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) vil derimot gjøre mer av det motsatte. Samme uke som en internasjonal rapport påpeker essensielle mangler ved norsk arealforvaltning, vil han gi kommunene mer frihet til å bygge der de vil.

I rapporten peker OECD på at Norge er et foregangsland når det gjelder å bytte til elbil og å investere i regnskogbevaring. Men når det gjelder natur og forbruk av arealer her hjemme, sier de at vi har stort forbedringspotensial.

Konklusjonen er basert på den beste kunnskapen, fra Klimapanelet og Naturpanelet, og helt i samsvar med det norske forskningsmiljøer og sivilsamfunnet har sagt i en årrekke: Verden og Norge står i en naturkrise og en klimakrise som er gjensidig forsterkende, og som må løses sammen. Det må vår bruk av arealer reflektere.

Norsk forvaltning må bevege seg fra et uvettig overforbruk av natur til å bli arealnøytral. Norge må ta gode natur- og klimavalg fra lokalt til nasjonalt nivå.

Men som miljøorganisasjon opplever vi i Sabima at vi snakker for døve ører når vi roper varsko om konsekvensene av alle små og store jafs som tas av naturen, og at mange politikere ikke baserer politikken sin på kunnskapen som er tilgjengelig.

Det virker som om kommunalminister Gjelsvik forholder seg til en alternativ virkelighet. Når han går ut og sier at kommunene må få mer frihet til å bygge der de vil, og at det er behov for å myke opp de nasjonale reglene for hvor det er lov å forbruke natur, så sier han det stikk motsatte av OECD. Han sier det motsatte av det FNs generalsekretær sier må til for at våre barnebarn skal kunne ha en verden å leve i som ikke har gått fullstendig av hengslene.

Vi forstår ikke hvordan det å bygge ned mer av den naturen man nasjonalt er enige om at trenger ekstra beskyttelse, skal få flere til å ønske å bo i distriktet. Kan forskere forklare oss sammenhengen? Kan Gjelsvik? Det vi, som paraplyorganisasjon for de biologiske foreningene, både vet og forstår, er at artsmangfoldet lever der vi ønsker å sprenge, dumpe eller legge i rør. Og at naturkrisen eies av oss alle, ikke bare folk i byene.

«Hva skjer om vi drenerer myra og bygger ned fjæra?»

Norge har vedtatt en rekke gode mål for å stanse tapet av natur, men systemene er ikke gode nok, så det glipper i utførelsen. Det viser også gjennomgangen OECD har gjort, og anbefalingene de kommer med til norske politikere:

OECD peker på at kommunene de siste ti årene har fått stadig mer ansvar for miljøforvaltningen og store friheter i arealpolitikken, men at mange kommuner ikke har nok kapasitet og er ute av stand til å ta ansvaret på en god måte. Det kan, skriver OECD, gjøre at ensidig økonomisk og sosial utvikling blir prioritert fremfor en økonomisk utvikling på naturens premisser, og at lokale beslutninger ikke er i samsvar med nasjonale prioriteringer. Naturen står igjen som taper, og vi får en fattigere natur og et enda mer uhåndterlig klima.

OECD er tydelige på at kommunene må styrkes for at de skal klare å ivareta det tildelte ansvaret på en forsvarlig måte, og for at nasjonal politikk skal reflekteres i lokale prioriteringer.

OECD trekker også frem viktigheten av at Statsforvalteren sikrer at kommunene følger opp nasjonale føringer, og de er svært kritiske til at vår regionale sikkerhetsventil har blitt instruert til å fremme færre innsigelser til kommunenes planer og vedtak.

De mener kommunen heller må få bedre verktøy til å måle effekten av lokale vedtak på økosystemene. For hva skjer om vi drenerer myra, bygger ned fjæra, og hvordan henger det sammen med de nasjonale målene for ivaretakelse av natur? Sabima mener dette kan løses ved at kommunen fører arealregnskap, koblet mot et nasjonalt regnskap og budsjett for arealbruk.

OECD foreslår også økonomisk drahjelp til kommuner som vil gjennomføre biomangfoldtiltak, men som mangler ressurser.

Klimasats er en suksessordning for lokale klimatiltak, og Sabima mener en tilsvarende ordning må etableres for natur.

Forskerne vet hva som trengs for å stanse natur- og klimakrisen. Nå har OECD kommet med klare anbefalinger om hva Norge bør gjøre.

Må det mer til for at kommunalminister Gjelsvik, og andre politikere og departementer, skal velge å ta innover seg den nyeste kunnskapen og bruke den for å føre en politikk og en praksis som vil gi oss en levelig planet på lang sikt?

Kommunene står i førstelinja for å ta vare på norsk natur. Styrk dem så de kan planlegge arealbruken klokt, forutsigbart og langsiktig – ikke stykkevis, delt og på en måte som ødelegger vårt livsgrunnlag.