Blomster og bier vil ha dyr på beite

Foto: Kathrine Kinn 

29 prosent av de trua artene i norsk natur er knyttet til kulturlandskapet. Naturbeitemark er et av de viktigste habitatene for mange insekter, blomster og sopper.

Mammut, ullnesehorn og urokse beitet i åpne landskap og blomsterenger. Analyser av fossile magesekker viser at mammuten spiste skjermplanter, korgplanter, erteplanter som mjelt, harerug, skrubbær, maure, forglemmegei, skogstjerne, mure, primula, og mange flere blomster. Da isen forsvant i Norge, spredte disse plantene seg opp langs elvekanter og videre der det ble åpen mark, ofte rasmark. Etter hvert kom det husdyr til og beitet. Planter som har utviklet seg for å leve i samspill med beitedyr har lavt vekstpunkt og trenger ofte ett tråkk i bakken for å få nok lys til å spire. Kjennetegnet på nesten alle planter som er avhengig av landbruksdrift eller beitedyr, er at de må ha det åpent for å spire og vokse, de forsvinner om vegetasjonen blir for høy og tett. Beitedyr som beveger seg i landskapet, bidrar til å holde landskapet åpent og er viktige for frøspredning.

De store flokkene med ville beitedyr finnes ikke lenger i Europa. Den norske villreinen og noen flokker med innført europeisk bison (visent) fra et rewildingsprosjekt, er unntakene. Av alle pattedyr i verden er det kun 4 prosent ville igjen. Husdyr utgjør 60 prosent. Mennesket resten.

Dessuten vil artene i kulturlandskapet ikke ha for mye gjødsel. Blir graset, urtene og blomstene stående i enga og visne, blir det for mye biomasse. Det blir rett og slett for mye grønngjødsling. De fleste trives der det er litt skrint. Man skal ikke gjødsle for mye om man vil ta vare på et høyt biologisk mangfold.

Samspill med insekter

Mange insekter er utviklet til å leve i samspill med beitemarksplantene. Solblom er en vakker blomst i kurvplantefamilien. Flere insekter er helt avhengige av solblom for deler av livssyklusen sin. Solblomengmøll er spesialisert til å bruke planten som barnehage for larvene sine. Et annet insekt er solblomblombåndflua, larven dens er helt avhengig av fruktene i korgen når den har utviklet seg. Og faktisk er det en liten parasitt igjen som er avhengig av denne larven igjen.

Endring i måten vi driver landbruk på påvirker også en rekke billearter som lever i det artsrike kulturlandskapet negativt.

I likhet med bier og andre pollinatorer, er det intensivering av landbruket som utgjør trusselen. Beitemarker som dyrkes opp fjerner livsgrunnlaget for de de møkklevende artene. Gjengroing av beite og åpne arealer med mindre husdyrmøkk er en annen årsak.

Jorda har godt av billenes appetitt for møkk. For når billen spiser møkk, lager den ganger gjennom kuruka. Strukturene endres, luft slipper til og nedbrytningen skjer raskere. Jordsmonnet tar imot de frigjorte næringsstoffene, som plantene kan ta opp.

En helt spesiell gruppe av sopp, beitemarkssoppene, vokser bare på gammel kulturmark. Jo lengre et sted har vært brukt til beite eller slått, desto flere ulike beitemarkssopp kan vi finne. Enkelte av dem er bare funnet på steder hvor det er kjent at det har vært folk og husdyr siden vikingtida.

Alt henger sammen med alt

Monokultur, sprøytemidler og kunstgjødsel er ikke gunstig for et rikt insektliv. For insektene er store områder med ensartet produksjon som en grønn ørken. På grunn av topografien og norsk landbruks egenart har vi ikke de samme grønne ørkenene her til lands som ellers i verden der forholdene ligger mer til rette for store industrialiserte bruk og monokultur.

Artsmangfold i beitemarka

Prestekrager, engtjæreblom, perikum er blant de vanlige artene i beitemarka. Men alle regioner og områder har sine mer spesielle sorter. I Møre og Romsdal finnes det mange forekomster av den allerede nevnte solblom og orkidéen hvitkurle. I Innlandet er det svartkurle, dragehode og skjeggklokke. På artskart som er utviklet av Artsdatabanken, kan man gå inn å se hvilke trua arter som er kartlagt i de forskjellige regionene. Det er ganske spennende!

Sabima jobber med landbrukspolitikk

Sabima jobber med å påvirke landbrukspolitikken. Vi er opptatt av at jordbruket skal sikre ivaretakelse av det artsrike kulturlandskapet.

Her kan du lese mer om andre trua kulturlandskap og skjøtsel. 

Det er lenge siden den norske melkekua levde godt på kun utmarksbeite. Kravet til ytelse har blitt så høyt at gjør det utfordrende å ha melkekyr på beite. For å ivareta landskapet må politikken legges om. Tilskuddene bør endres slik at det gis forholdsvis mer støtte til bruk av areal på bekostning av produserte enheter. Det må bli lønnsomt for bonden å holde i hevd arealene som er viktig for biologisk mangfold og der mat kan produseres med norske innsatsmidler. Alle eksisterende naturbeiteenger må bevares gjennom riktig skjøtsel og bruk, siden mange allerede er tapt, og især må det bli lønnsomt for bonden å foretrekke dette framfor å nydyrke arealer.