Historien om Veslefurua

Det finnes en gammel furuskog. Denne furuskogen huser tusenvis av arter. Den ene mindre, viktigere og mer spesiell enn den andre. Fremst i skogen står Veslefurua og vokser. Furuer er nøysomme trær, men noe næring må de ha. Og sol. Akkurat nå er Veslefurua bare seks år, men den skal leve i 500 årringer. Deretter skal den være død nesten like lenge! Døde trær er spesielt viktige for mangfoldet i skogen.

Like ved Veslefurua har en sopp av slekten fløyelshinner slått seg ned. Du ser den på tegningen under, helt nede til venstre. Den tynne, brune og fløyelsaktige delen av soppen som vi ser, er frukten til soppen. Men det er under bakken, rundt røttene til Veslefurua, at det skjer! Sopptrådene til fløyelshinnen holder godt rundt røttene til Veslefurua, og de to gir næring til hverandre. Veslefurua forsyner fløyelshinnen med energi i form av karbohydrater, mens fløyelshinnen hjelper furua med å ta til seg vann og mineraler fra jorda.

Enda en plante er med og deler næring med Veslefurua og fløyelshinnen. Det er en av furuskogens mest praktfulle planter! En orkide ved navn rød skogfrue. Du ser den til høyre på tegningen under. Rød skogfrue er svært sjelden, og utrydningstruet i Norge. Heldigvis finnes det fortsatt tørre, gamle furuskoger. Det er bare her rød skogfrue kan leve. Røttene til skogfrua er viklet inn i røttene til både Veslefurua og fløyelshinnen. Uten hjelp fra disse to, greier hun seg ikke.

For at de røde skogfruene skal leve videre, må de lage frø! Den røde skogfrua har ikke nektar. Hun er ganske uinteressant for insekter som pollinerer. Så hva gjør hun? Hun kler seg ut! Følg historien videre under tegningen.

Klokketrebien elsker blomsten fagerklokke, som har masse nektar! Rød skogfrue har ikke nektar, men trenger klokketrebien til å pollinere frøene sine. Derfor etterligner hun en fagerklokke i farge og form. Ikke nok med det! Hun passer på å blomstre et par uker før fagerklokken. Klokketrebien blir lurt. Den flyr fra den ene røde skogfrua etter den andre i håp om å finne nektar. Nektar finner den ikke, men den tar med seg pollen fra én skogfrue til den neste. På den måten blir frøemnene til skogfrua pollinert. Naturen er i sannhet snedig.

Stakkars klokketrebie. Riktignok hjelper den til så den røde skogfrua får fruktbare frø. Det er en viktig jobb! Men hva skal den egentlig spise? Heldigvis! I løpet av et par uker slår fagerklokkene endelig ut i blomst. Du ser den i nydelig blått på tegningen over. Fagerklokken blomstrer fra juli til september, så nå har klokketrebien tilgang på nektar i ukesvis. Tenk! Alt dette: Fløyelshinne, rød skogfrue, klokketrebie og fagerklokke skjer rett ved Veslefurua. Nå har den vokst og strukket seg. Kan du tro det …

… Veslefurua er straks 15 år gammel!

Veslefurua vokser til. Som femtenåring har den fått kongler. Veslefurua har både hann- og hunnblomster. Hunnblomstene er røde, mens hannblomstene er gule. De blomstrer i mai og juni. Tidlig om sommeren setter furua frø, som utvikler seg til grønne kongler. Konglene bruker et par år på å bli brune og klare til å slippe frøene. Og nå i år har endelig Veslefurua modne kongler for første gang! Konglefrøene er mat for mange små og store krabater i skogen. Veslefurua deler gjerne, i håp om å få spredd frøene sine.

Furukorsnebb liker furukonglefrø! Det kan man se med det blotte øye. Den har nemlig et kraftig nebb, som går i kryss, som en saks. Fuglen klipper over skjellene på konglene til Veslefurua for å få ut de næringsrike frøene. Seint på vinteren er furukorsnebbhunner og furukorsnebbhanner travelt opptatt med å klippe kongler. Frøene tar de med til reiret. Ungene får mat, og i fuglebæsjen får Veslefurua spredd frøene sine. Ganske smart! Men selv om den har både spesialnebb og hjelper furua, får ikke furukorsnebb ha konglene i fred. En annen krabat vil være med på konglefesten.

Ekornet bruker mesteparten av sin aktive tid på å lete etter kongler og frø. Konglene som ekornet ikke spiser, gjemmer det. Av og til litt for godt. For det er sjelden det finner igjen alle konglene som er gjemt. Da får Veslefurua spredd frøene sine. Ekornet liker å ha det akkurat passe varmt. Om sommeren arbeider det om morgenen og om ettermiddagen. Midt på dagen hviler det seg i hiet. Når det er vinter, har ekornet lengre arbeidsdager. Men hvis det er ordentlig kaldt og surt ute, hender det at ekornet holder seg i hiet sitt i flere dager. Slik var det her om dagen, da vinden herjet i gammelskogen.

Det er storm i furuskogen! En av naboene til Veslefurua er en eldgammel og død kjempe av en furu. Den er preget av sopp og insekter, hakkespett, vær og tid. Et riktig spennende tre! Denne natten griper en voldsom vintervind tak i den gamle furua og river den overende med et brak som vekker både furukorsnebb og ekorn. Tilbake står en ganske høy stubbe og en liggende furustokk, en låg. Veslefurua står trygt og med god utsikt. Ettersom årene går, følger den med på alt som skjer borte ved stubben og lågen. Som det yrer av liv i død ved!

En dag mange år senere, skakker Veslefurua begeistret på trekronen. Hva i all verden er det som vokser fram på furustokken, eller lågen, som ble liggende etter den voldsomme stormen? Det som ser ut som små spøkelser med viftende armer, er soppen furutrompetkølle. For en flaks at de vokste opp akkurat her, så Veslefurua fikk se dem! De er nemlig svært sjeldne. Furutrompetkøller vokser bare på gamle, morkne furuer, som har veltet og ligger på bakken.

Furustokken blir liggende i mange hundre år på bakken, og skaper et stabilt levested for både sjeldne og mer vanlige arter. Furutrompetkøllene er svært sjeldne å se. Men på den veltede furustokken kan Veslefurua observere en langt mer vanlig art, som brer seg oppover sidene på stokken. Rutetømmerkjuke! Flott og gul. Ettersom soppen blir eldre, sprekker den opp i ruter. Kjuker er vedboende sopp. Noen kjuker lever på levende trær, mens andre, som rutetømmerkjuke, lever på døde trær.

En kan si at sopp spiser ved. Men hvem spiser soppen? I naturen henger det meste sammen. Sånn er det også i furuskogen. Møt billen, som spiser av rutetømmerkjuken, som lever på furustokken, som veltet i vinterstormen! Furugnagbillen lever på furustokker som ligger varmt og tørt, og som er angrepet av rutetømmerkjuken du ble kjent med i går. Furugnagbillen har mange små kroker på kroppen. I krokene samler det seg trespon. Tresponet fungerer som en kamuflasje for billen. Men hvis man ser veldig nøye etter, ser man den kanskje, der den sitter på rutetømmerkjuken og spiser.

Trollsmelleren er en vakker og silkesvart bille, med flekker som ser ut som gull. Den lever i svære, råtne stubber eller stokker og blir kalt råtevedens adel. Larvene til trollsmelleren ser ut som krokodiller. De er like farlige som krokodiller også! I alle fall for barkbiller og andre insekter. Kan trollsmelleren smelle? Javisst, og den kan hoppe også! Når den er i fare, huker den seg sammen, samler antenner og bein under vingene sine og … PANG! Der spretter den til værs med et tydelig lite knepp. Smellerens fiender står måpende tilbake etter forsvinningsnummeret. Mangfoldet i gamle skoger er unikt!

En dag blir det dramatisk i furuskogen. Hu-hu-hu, roper slagugla. Det brenner! Mange furuskoger ligger i tørre områder, og der kan brann oppstå naturlig. Hvis furuskogen er stor, og har fått utvikle seg i fred gjennom mange hundre år, kan den til og med ha godt av brann. Veslefurua er blitt over 300 år nå. Den har lang stamme med bark i oransjebrune, kraftige flak. Trekronen sitter høyt oppe, og vokser i toppen. Gjennom tusener av år har furuene utviklet seg til å tåle brann, og Veslefurua klarer seg godt gjennom denne.

Det som skjer etter brannen, overrasker Veslefurua. Brannen har gitt skogen nye innbyggere. Innbyggere som bare dukker opp etter brann. Husker du stormen i furuskogen og den gamle furua som knakk? Den høye stubben som står igjen, ble godt svidd i skogbrannen som du hørte om i går! Deler av stammen ble helt forkullet. Her vokser det nå fram lys brannstubbelav. Lys brannstubelav er en uhyre kresen art. Den vokser bare på slike gamle stubber som har brent, og er et eksempel på hvor viktig det er at noe av furuskogen får stå i fred og utvikle seg gjennom hundrevis og tusenvis av år. Bare da kan mangfoldet av spesialiserte furuskogsarter overleve.

Furua vår trives med alle de ulike artene. En av dem svirrer rundt i greinene til Veslefurua og leter etter mat. Heisann! Ei furulus! Fuglekongen heter den egentlig. Den blir kalt furulus fordi den er ørende liten og surrer omkring mellom furugreinene på jakt etter insekter og edderkopper. Furulusa er ikke sjelden, så den kan du se hvis du er i furuskogen. Men se nøye! Den er nemlig Europas minste fugl og veier bare fem gram! Fordi fuglekongen er så liten, må den spise omtrent hele tiden. Det er litt av et strev! Godt at det finnes mat rundt omkring på Veslefurua.

Vår furuvenn er 400 år nå. Selv om den er preget av både sopp og insekter, er det fortsatt liv i den gamle furua! Men i dag er Veslefurua ganske matt …
En liten larve kravler omkring inni veden. Svartspetten, som har svært god hørsel, setter straks i gang med å hakke i Veslefurua for å få tak i larven. Svartspetten er vår største hakkespett, og hakkingen kan høres i flere kilometers omkrets. Svartspett hakker seg også reir i furuer. Reiret overtas etterhvert av perleugler og andre småfugler. Akkurat det liker Veslefurua godt.

Barken til Veslefurua er som hud. Den dekker og beskytter mot infeksjoner. Når barken blir skadet, er Veslefurua og andre trær utsatt for soppangrep, for eksempel fra kjuker. Veslefurua har en furustokkjuke! Den vokser på stammen og huler ut Veslefurua. Furustokkjuker vokser på gamle, men levende furuer. Er du i furuskogen og ser en furustokkjuke, ja, da vet du at furua den vokser på er minst 150 år gammel.

Det er rart med furuer. Ettersom de blir eldre, blir det bare mer og mer liv i dem. Og aldri er det så mye liv i furua, som når den er død.

Etter hvert dør Veslefurua. Den er blitt til en stående, død furu. En gadd. Men ikke vær trist! Veslefurua har levd i 500 år. Og slike gadder er kjempeviktige i naturen og i furuskogen. De er så fulle av liv at det nesten er som om de er levende. Sopp, lav, insekter og fugler vil fortsette å spise på og bo i Veslefurua i flere hundre år. Blanknål er en av artene som vokser på Veslefurua nå som den er gadd. Blanknål er en bitteliten lav, og for at blanknål skal leve i norsk natur, trenger vi at døde furuer får stå i fred. Akkurat som Veslefurua.

Og livet i furuskogen, det går videre så det suser etter!

På bakken i furuskogen, rundt Veslefurua, høystubben, de liggende furustokkene og alle de andre, er det et yrende mangfold av ulike arter. Om vinteren trekker harer inn i furuskogen. Her, innimellom trærne, er det lettere å gjemme seg for rovdyr. Harer hører godt, det er lett å se. Men som mange andre byttedyr, har de også utmerket syn. Øynene er plassert høyt oppe på hodet. Også er de hurtige! Det er bra, for de må jammen passe seg. Selv her i furuskogen.

Ulv! Ulv! Harene i sine hvite vinterdrakter står først dørgende stille. Kanskje de ikke blir oppdaget? Men når de merker at ulven får øye på dem, bykser de av gårde i hver sin retning. Ulver er aller mest glad i å spise elg, og det er ofte de svake og syke elgene som ulveflokkene går etter. Naturen er lurt innrettet. I Norge lever det dessverre bare rundt 100 ulv nå. Men da Veslefurua var yngre, var det mange ulver som streifet gjennom furuskogen. På den tiden jaktet mennesker på ulv i stor stil.

Den døde Veslefurua har blitt barkløs og vakkert grå. Den står som en krokete statue i furuskogslandskapet. Noen mennesker kaller slike furuer for sølvfuru eller kelo. På en av greinene til Veslefurua henger ulvelaven, lysende gulgrønn. Ulvelav inneholder giften vulpinsyre. I gamledager, da mange ulver streifet om i skogen, la mennesker ut åte forgiftet med ulvelav for å drepe ulv. På den tiden var de helt unge furuene mye tryggere for elg. Når det er ulv i skogen, trekker elgene inn mellom de store trærne, og forsøker å holde seg unna lysningene der de små furutrærne vokser opp. Det er spennende hvordan ting i naturen henger sammen!

Veslefurua har nå tatt oss til ende i denne historien. I nesten tusen år har vi fått følge den, fra den var et bittelite furutre til den ble en ung, voksen furu med kongler. Den har vært en gammel furu med så mange årringer at det nesten er umulig å telle. Aller lengst har den vært en død furu, som har stått støtt ved hjelp av en dyp og kraftig rot. Etter hvert vil Veslefurua bli helt borte. Sånn er naturen. Det finnes furuer i alle aldre i den riktig gamle furuskogen. Akkurat nå er det et lite furutre, som slipper unna de sultne elgene, og som starter en ny reise. Kanskje varer reisen i tusen år. Har du ikke møtt den nye furua ennå, så ønsker den deg hjertelig velkommen ut i påskeskogen.

Her finner du illustrasjonen av hele furuskogen. Klarer du å finne igjen alle artene?

Det er illustratørene Sveen&Emberland som har tegnet furuskogen.