Hullene i norsk naturpolitikk sparkles og skjønnmales

2020-målet er konkretisert i 20 delmål, Aichi-målene, og landene rapporterer jevnlig om framdriften. I desember leverte Norge sin sjette nasjonalrapport til det internasjonale sekretariatet. Dokumentet er den mest oppdaterte gjennomgangen av hvordan Norge tar vare på naturen. Sabima har gått igjennom hele Norges omfattende rapport og mener den i for liten grad tar opp de utfordringene vi har med å stanse tap av biologisk mangfold her hjemme.

Å rapportere på Aichi-målene betyr at Norge må fortelle hvordan det går med andelen av naturen som er vernet, informasjonstiltak om biologisk mangfold, naturfiendtlige subsidier, lovverk og bevaring av trua arter. I Norges rapport til Biomangfoldkonvensjonens internasjonale sekretariat er det noen direkte feil og flere mangler.

Forbedring forutsetter at man innrømmer feil

I stor grad fokuserer rapporten på at Norge har gode regler og lovverk for å ta vare på det biologiske mangfoldet. Rapporten gir inntrykk av at Norge er nærmest ufeilbarlig på å ivareta natur. Det kunne vi kanskje vært dersom mulighetene i regelverk og forvaltning var blitt utnyttet ambisiøst og med god fremdrift. Dessverre ser vi at arbeidet ikke er like ambisiøst i praksis. I internasjonal målestokk er det ingen tvil om at Norge gjør mye bra, men fra mange forskningsrapporter vet vi at mer må gjøres for å redde verdens biologiske mangfold, også det i Norge. En forutsetning for å forbedre seg er at man innrømmer feil eller mangler, noe Norge i liten grad gjør.

Sabima vil sterkt oppfordre til at Norge snarest mulig melder seg frivillig til å bli gjennomgått av landgjennomgangsmekanismen under CBD. Norge var en av initiativtakerne til denne ordningen, der eksperter fra ett land gjennomfører en «revisjon» av et annets land innsats for å nå Aihci-målene. Så langt har Norge ikke meldt seg på for å bli gjennomgått, men lille Norge har selv vært med på å gjennomgå naturpolitikken til verdens nest mest folkerike land, India.

Oppsummering av Sabimas funn:

Skogforvaltning

Det løftes fram som positivt flere tiltak som ikke er gjennomført, og som har vært utsatt lenge – og der fremdrift og effekt følgelig er usikker. Det nevnes ikke at det med dagens tempo vil ta flere tiår å nå nasjonale mål for skogvern, selv om omfanget øker. Det pekes heller ikke på at selv om nøkkelbiotoper inkluderes, ligger Norge svært langt bak å nå Aichi-målet om 17 % representativ beskyttelse av skognatur. Evalueringen av skogvernet er nevnt, men ikke at evalueringen viser at dagens skogvern har viktige kvalitetsmangler. Rapporten er uklar på hvilken betydning naturmangfoldloven har for skogbruk, og norske myndigheter lener seg alt for mye på den privatrettslige miljøsertifiseringen av skogbruk. Rapporteringen tar ikke tak i hvordan skogbrukspraksisen kan endres for å ta bedre vare på naturmangfold utenfor verneområdene.

Vannforvaltning

Rapporten sier mye om regelverket som er på plass for å ivareta miljø, og organiseringen av vannforvaltningen som også er på plass. Men det sies ikke noe om i hvilken grad mulighetene i regelverket og planarbeidet tas i bruk i ulike sektorer, eller med hvilket ambisjonsnivå/framdrift. Den omfattende bruken av unntak fra miljømålene nevnes heller ikke. Angående kantsonene langs vann og vassdrag står at «most municipalities have now introduced a prohibition against building along rivers and lakes», og det henvises flere steder til plan- og bygningsloven og til vannressursloven. Sabimas inntrykk er imidlertid at de fleste kommuner ikke motsetter seg bygging i kantsonene langs vann og vassdrag, men at det tvert om i alt for stor grad gis dispensasjon når utbyggere ønsker å ta slike arealer i bruk. I avsnittet «Works in river systems» nevnes naturforvaltningsvilkår i konsesjoner, men det beskriver ikke i hvilket omfang og med hvilket ambisjonsnivå de blir brukt. Vi savner konkrete tall for fremdriften med å sikre at alle vannkraftanlegg får moderne miljøvilkår, både for de gamle konsesjonene som trenger moderniserte vilkår gjennom revisjon og for de konsesjonsløse som kan innkalles til konsesjonsbehandling etter vannressursloven § 66.

Trua arter

Selv om antall trua arter i ulike økosystemer rapporteres, nevnes ikke konkret og overordnet at rødlisteartene utgjør så høy andel som 20 % av de vurderte artene i Norge, og at dette omfanget ikke ser ut til å gå tilbake. Prioriterte arter og kvalitetsnormer listes som mulige virkemidler, men det påpekes ikke at virkemidlene så langt er svært lite brukt i praksis og at myndighetene ikke ser ut til å ville ta dem i bruk. Rapporten er svak og generell når det gjelder aktuelle virkemidler. Vi savner en referanse til Riksrevisjonens revisjonsrapport om miljømyndighetenes etterlevelse av naturmangfoldlovens bestemmelser om truede arter og naturtyper. Riksrevisjonen finner blant annet at «det i liten grad er gjennomført vurderinger av om virkemidlene prioritert art og utvalgt naturtype er egnet for truede arter og naturtyper» og at «det er vesentlige svakheter ved dokumentasjonen knyttet til beslutninger i saksbehandlingen».

Trua naturtyper

På den nye rødlista for naturtyper er 74 naturtyper plassert i en av «truet»-kategoriene, av totalt 124 naturtyper. Denne rødlista kom i slutten av november og er ikke inkludert i Norges rapportering. Sabima mener nyeste kunnskap burde vært brukt. Beskrivelsen av gjennomførte og mulige tiltak for å ta vare på trua naturtyper er tynn og svak. Det er ikke nevnt noe om den generelle arealforvaltningen, der kommuner, sektorer og næringer i henhold til naturmangfoldloven må ta hensyn til trua naturtyper – og det er ikke gjort en vurdering av hvordan dette fungerer, til tross for at en evaluering foreligger.

Kunnskap

Rapporten hevder at blant de målene vi ligger godt an til å nå, er de som handler om formidling av kunnskap (Aichi-mål 1 og 19). Selv om Norge er gode på åpen tilgang til informasjon og gir en del støtte til forskningsprosjekter, mener vi at beskrivelsen stemmer dårlig når det kommer til informasjon til befolkningen. En undersøkelse gjort av Miljødirektoratet i 2014 viser at 31 % av befolkningen føler seg dårlig informert om trusler mot biologisk mangfold, noe som er vesentlig dårligere enn for befolkningen i EU. Samtidig har informasjonsbudsjettene i miljøforvaltningen blitt kuttet betydelig under denne regjeringen.

Kilde: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-14-20152016/id2468099/ Kapittel 3.2

Kilde: Årlige tildelingsbrev fra KLD til Miljødirektoratet, samt Difis rapport om sammenslåingen til Miljødirektoratet.

Kartlegging

En rekke faglige og fremdriftsmessige problemer knyttet til gjennomføringen av det nye opplegget for kartlegging av forvaltningsprioriterte naturtyper i Økologisk grunnkart nevnes ikke, og det nevnes ikke hvordan eller når Økologisk grunnkart faktisk kan tas i bruk av kommuner, sektorer og næringer.

Forskning

Forskningssenteret Cebes framstilles i rapporten som et viktig senter som skal forske og sammenstille forskning om økosystemer og biologisk mangfold. Dette senteret har ikke hatt noen annen aktivitet enn å bli opprettet i 2015-2016.

Subsidier

Det er spennende at det varsles en oppfølging om skadelige subsidier i inneværende år, basert på OECDs rapport og Grønn skattekommisjon som pekte på flere problemer, men foreløpig er det helt ukjent hva denne oppfølgingen skal bestå i og når og hvordan den får konsekvenser.

Inngrepsfrie naturområder

Inngrepsfrie naturområder (INON) er en betegnelse på områder som ligger en gitt distanse fra tyngre, tekniske inngrep. INON er indikator for urørt natur, og forskning viser at slike områder ofte har store naturverdier. Det er bra at INON omtales i rapporten, men det er ikke omtalt at regjeringen i 2013 vedtok å fjerne hensyn til INON som et forvaltningsverktøy.

Fremmede arter

Det mangler omtale av risikofaktorer som forårsaker at fremmede arter kommer til Norge. Dessuten mangler omtale av spredningsveier i Norge.

Arealplanlegging

Det står i rapporten at regionale planer er juridisk bindende, noe som er feil. Det nevnes ikke at metodikken for hvordan vi kan vurdere naturkonsekvenser er mangelfull. Det er for eksempel ikke etablert noen metodikk for å vurdere samlet belastning.

God økologisk tilstand

I rapporten står det at systemet skal fullføres innen 2020. Opprinnelig plan var at systemet skulle vært tilgjengelig i 2018, men dette er nå utsatt til 2021. Rapporten unnlater også å vise til at ekspertgruppa anbefalte å sette systemet i bruk raskt og at ekspertgruppa mente det kunne vært mulig innenfor dagens kunnskapsnivå.

Petroleumsnæringen

Det er påfallende lite omtale av oppdrettsnæring og petroleumssektor med tanke på hvor stor påvirkning de har på norsk natur. Petroleum nevnes sju ganger i dokumentet, og teksten sier kun at vi har et system for å få konsesjon som gjør at man må utrede virkningen på miljøet og at man må få utslippstillatelse til hav og sjø.

Fiskeoppdrett

Om oppdrett står det at det i likhet med annen matproduksjon kan ha negative miljøkonsekvenser, men ikke noe om at oppdrettsnæringen faktisk har det. Avsnittet om oppdrett forteller at Norge har regler som skal regulere oppdrettsnæringen, og at disse stadig gjøres bedre. Det mangler en påpekning av at oppdrett er et stort problem for flere arter og naturtyper.