Insektdøden: Hvem tar ansvar for at ingen tar ansvar?

Mai 2020

Det begynte med et flott initiativ fra KrF på Stortinget, og skulle bli en bredt forankret plan med konkrete og offensive tiltak for hvordan ville pollinerende insekter skulle sikres overlevelse i Norge.

Alle sektorer som kunne bidratt til å stanse insektdøden her til lands, hadde mulighet til å melde inn tiltak som virkelig monnet. Forslaget til plan som nylig ble klar, bærer preg av manglende forståelse for alvoret.

– Insektene forsvinner, og en lenge varslet og stor krise ved tap av natur er under oppseiling. Da er det uholdbart at myndighetene ikke klarer å samle seg om en skikkelig respons – når Stortinget har sagt at vi skal, sier generalsekretær Christian Steel.

Godt initiativ ble slapp strategi

Initiativet til å lage en nasjonal strategi for å redde pollinerende insekter ble tatt i Stortinget av Olaug Bollestad (KrF), Line Henriette Holten (KrF), Rigmor Andersen Eide (KrF) tilbake i 2015 (sak fra Stortinget).

Etter nesten tre år ble Pollinatorstrategien lansert i juni 2018.

Strategien var tynn og uforpliktende, og vi var svært tydelige i vår kritikk. Vi skrev blant annet at regjeringen leverte en strategi som i hovedsak beskriver dagens forvaltning, og at det ikke holder mål. Til svar fikk vi at insektene skulle reddes gjennom en tiltaksplan utarbeidet av direktoratene, basert på strategien. Vi var skeptiske. Dessverre med rette.

Etter ytterligere to år ble forslag til tiltaksplan sendt over fra Miljødirektoratet til Klima- og miljødepartementet 23. mars 2020. Fordi vi har etterlyst den, purret på den og spurt etter den igjen, fikk vi det med oss. Den er ikke publisert noe sted (men den er offentlig og vi har lagt den ut her). Og det kan vi forstå. For forslaget til tiltaksplan er svært puslete, og insektene vil ikke merke noe til den. Dersom ikke Klima- og miljødepartementet tar drastiske grep i sin behandling av den, vil vi derimot merke fraværet av tiltak i fortsatt og økt insektdød.

– Først lager regjeringen en tynn og dårlig strategi, og nå – etter to års arbeid – har direktoratene levert en tynn og dårlig handlingsplan. Miljødirektoratet sier det til og med selv: Vi fikk det ikke til! Sånt går bare ikke an! Nå må Olaug Bollestad og Sveinung Rotevatn ta ansvar. De må raskt lage en ordentlig handlingsplan som forplikter, og bevilge penger til gjennomføringen. De og andre regjeringskolleger må instruere direktoratene sine til å ikke skrubbe, sier Steel.

Det er et stort problem når det som skulle være et bredt sektorsamarbeid gjennom pollinatorforumet, ender opp med ansvarspulverisering.

Miljødirektoratet sier det selv

Det er ikke bare vi i Sabima som mener at tiltaksplanen ikke holder mål. Flere av formuleringene i Miljødirektoratets egen innledning til tiltaksplanen er oppsiktsvekkende. Følgende punkter er ført i pennen av direktoratet som har utformet tiltaksplanen (understrekningene er våre):

• «Kombinasjonen av en strategi med relativt runde formuleringer om hva sektorene skal bidra med for å unngå tap og øke omfanget av gode leveområder for pollinatorer, og et sektorsamarbeid uten et klart mandat, bidrar til at det er usikkert om oppfølgingen av pollinatorstrategien blir tilstrekkelig til å sikre pollinatorenes levevilkår i et langsiktig perspektiv.»
• «I arbeidet med tiltaksplanen har det vært en utfordring å være tydelig mht. framdrift og omfang for det enkelte tiltaket når finansieringen er usikker. Dette har bidratt til at tiltaksplanen etter Miljødirektoratets vurdering, framstår som lite konkret, ambisiøs og forpliktende.»
• «Med tanke på at tiltaksplanen i så liten grad inneholder tiltak fra sektorene om å redusere omdisponering av leveområder og/eller sikre leveområder, er Miljødirektoratet særlig bekymret for at tiltaksplanen ikke svarer tilstrekkelig på denne alvorlige trusselen.»
• «Miljødirektoratet vil peke på at fordi tiltaksplanen har flere tiltak som er lite konkrete mht. omfang og framdrift, kan det bli vanskeligere å måle og evaluere oppfølgingen av planen.»
• «Miljødirektoratet mener derfor økonomiske begrensninger og usikkerheten mht. å gi tilstrekkelig prioritet til tiltak for pollinatorer, utgjør økt risiko for at målsettingen for pollinatorstrategien ikke nås.»

Invester i insektenes overlevelse

Da Høyres Vidar Helgesen var klima- og miljøminister, uttalte han i Stortingets spørretime at tapet av insekter «dreier seg om et sikkerhetsspørsmål». Det hadde Helgesen helt rett i! Tap av insekter og annen natur er en like stor trussel mot velferd og økonomi som klimaendringer.

Naturpanelet har estimert at 10 prosent av klodens økonomi går tapt som følge av ødeleggelse av natur. Det er ikke bare «trist» at humlene blir borte, det er skummelt.

Omtalen av økonomiske og administrative konsekvenser i pollinatorstrategien tilsier ikke at oppfølging av strategien skal prioriteres:

«Tiltaka som er omtalt i strategien kan gjennomførast innanfor gjeldande budsjettrammer. Det er ikkje forventa auka administrative kostnadar.»

– Det er absurd å tro at vi skal klare å snu en så stor og viktig trend uten å bruke penger, og meningsløst å bruke fem år på å lage strategi og handlingsplan og så ikke legge et fnugg av satsning bak. Mens kulturlandskapet gror igjen og bygges ned, dør insektene. Jeg skulle like å se at responsen på trusler i andre viktige samfunnssektorer, som samferdsel og forsvar, ville bli møtt med fem års utredninger og så en konklusjon om at vi ikke trenger å bruke en krone, sier Steel.

Andre land prioriterer insekter på en helt annen skala:

Tyskland: Den tyske regjeringen vedtok en handlingsplan for å stanse tapet av insekter. Den skal blant annet styrke insektenes juridiske stilling, restaurering av viktige habitater for insekter, grønne korridorer, redusere lysforurensing. Det skal brukes 1 milliard kroner årlig til å gjennomføre tiltakene i handlingsplanen.

Sverige: Skal bruke 70 millioner kroner over tre år (2020-2022) for å ivareta pollinerende insekter (artikkel).

Vi kan gjøre mye

Det er svært mye vi kan gjøre for å ta bedre vare på pollinerende insekter.

– Løsningene finnes og vil gi mange samfunnsgoder, men det krever noe annet enn pusleriet til myndighetene, sier Steel, og ramser opp:

– Vi må endre landbrukspolitikken så det artsrike kulturlandskapet bevares. Vi må styrke arealforvaltningen, ikke svekke den, slik regjeringen gjør. Vi må lage mange flere blomsterrike områder hos de som forvalter store arealer, som kommuner, veimyndigheter, flyplasser og så videre. Vi må bekjempe fremmede arter, få skikkelig fart på produksjonen av norske ville blomsterfrø, styrke forskningen, og utpeke flere prioriterte arter og utvalgte naturtyper.

Sabimas innspill til hvilke tiltak som må iverksettes:

• Landbrukspolitikken må vris så det artsrike kulturlandskapet ivaretas. Tilskuddene i landbruket må gjøre at det lønner seg for bonden å satse på det levende, artsrike kulturlandskapet, særlig blomsterrike slåtteenger og beitemarker. Jordvernet må styrkes.
• Vi trenger en arealforvaltning som gir langt høyere prioritet til kulturlandskap og andre blomsterrike arealer (og annen natur), og slutter å bygge ned slike arealer med industri, veier, boliger og annet. Regjeringen gjør nå dessverre det motsatte, med å svekke fylkesmannen og svekke lovverket – uten å bygge opp mer kompetanse i og tydeligere forventninger til kommunene, som er en av de viktigste arealforvalterne i Norge.
• Sektorer og myndigheter med arealansvar for veikanter, flyplasser, kommunale grøntområder og så videre må sette tydelige mål for og beskrive hvordan andelen blomsterrike arealer skal øke. Det må satses penger, kompetanse og strategisk prioritering på arealplanlegging, forvaltning og logistikk. Nå sees dette i beste fall på som en liten bigeskjeft for noen ivrige biologer.
• Det må bygges opp storskala produksjon av pollinatorvennlige frøblandinger av norske, regionalt stedegne planter. Dette er under utvikling, men produksjon og utvikling er ressurskrevende og det er behov for øremerkede midler i utviklingsfasen og betydelig sterkere satsning, inkludert offentlige innkjøp og bestillinger slik at leverandørene tør satse. Igjen må dette ut av «hobbyfasen».
• Det må settes av friske midler til målrettet forskning der kunnskapen er mangelfull, kunnskapsformidling til allmennheten, tilskuddsordninger for å følge tiltakene i strategien, og kapasitet hos statlige og kommunale myndigheter til å følge opp strategien. Det finnes en tilskuddsordning for pollinerende insekter, men Miljødirektoratet har fått søknader tilsvarende mange ganger beløpet som er bevilget. Kommuner og private aktører står i kø for å gjøre tiltak for insektene, men det er ikke nok penger. (Vi snakker her om noen usle millioner.)
• Det må utpekes flere «prioriterte arter» og «utvalgte naturtyper» for å beskytte våre mest utsatte pollinerende arter og deres leveområder. Prioriterte arter som må utpekes er blant annet kløverhumle, slåttehumle, lundgjøkhumle og kammarimjelle, i tillegg til flere ulike kulturlandskapstyper.

Dette gjør Sabima

Sabima jobber blant annet for å endre landbrukspolitikken. Vi sprer kunnskap om insektenes betydning blant befolkningen generelt og politikere spesielt.

Vi skaper engasjement for insektene gjennom kunnskapsdeling, som i serien vår om «Året med pollinatorene»: Vinteren, våren, sommeren og høsten.

Og vi snakker insektenes sak i prosesser som påvirker dem, som i arbeidet med pollinatorstrategien og tilhørende tiltaksplan.

Sabima er en ideell organisasjon som med din støtte kan gjøre mer.