Pollinatorstrategi uten ambisjoner

Over to år etter at Stortinget vedtok at det skulle utarbeides en strategi for å sikre fortsatt mangfold av villbier og andre pollinatorer ble det fredag lagt frem en strategi blottet for tydelige mål og uten konkrete tiltak som vil snu den negative utviklingen vi har sett de siste årene.

–  Regjeringen har latt sjansen gå fra seg til å utvikle nye, konkrete tiltak, og latt to år gå med til å skrive et dokument med svevende fraser om at ulike sektorer skal «fortsette å ta hensyn» – et ambisjonsnivå som er i ferd med å dytte en rekke insekter over stupet mot utryddelse.

– Strategien sier at det «skal lages handlingsplaner», «innhentes kunnskap», «evalueres» og «greies ut». Hvorfor har man ikke brukt de to årene på å gjøre disse tingene – som vi visste fra dag én var påkrevd?, påpeker Christian Steel i Sabima som er paraplyorganisasjonen for 9 biologiforeninger i Norge.

Både nasjonalt og internasjonalt er mange av de pollinerende insektene i tilbakegang. Tolv biearter er ikke gjenfunnet i Norge de siste 50 år og 30 % av biene er på rødlista over arter som har risiko for å dø ut fra Norge. En av disse er rødknappsandbie, som på grunn av omlegging i landbruket, og tap av leveområder som slåttemark og ugjødsla beitemark, bare finnes en håndfull steder i Norge. I tillegg til at de ville pollinatorene er en viktig del av vårt naturmangfold har de en sentral rolle i matproduksjon. Tre fjerdedeler av verdens ledende jordbruksvekster avhenger av pollinering for avling og kvalitet, og honningbier klarer ikke å gjøre jobben alene.

Les om truslene mot humler og bier på Sabimas nettsider.

Dagens forvaltning klarer ikke å ta vare på de ville pollinatorene våre, og for å snu den negative trenden vedtok derfor Stortinget å utarbeide en strategi som skulle styrke mangfoldet av villbier og andre pollinerende insekter.

– Forventningene var høye før fremleggelsen av strategien, men vi er veldig skuffet. Strategien er blottet for klare mål og konkrete tiltak for å bedre situasjonen, men består hovedsakelig av en omtale av dagens praksis og vage formuleringer om mulige ambisjoner. Det er ikke mulig å oppfylle strategiens hensikt uten at den vedtar tiltak som medfører at ingen flere pollinatorer havner på rødlista, og at artene som er på rødlista i dag får en bedret status. Det holder ikke å bare videreføre det vi allerede gjør, som ikke har virket godt nok, påpeker Christian Steel.

Miljødirektoratet får gjennom det foreslåtte pollinatorforumet får i oppgave å utarbeide en samla tiltaksplan i løpet av 2019. Med den vage omtalen av sektorenes ansvar i strategien får tiltaksplanen en svært sentral rolle i å konkretisere hvilke mål sektorene skal oppnå og hvilke tiltak som skal iverksettes. Det er viktig at dette arbeidet ikke gjør at implementeringen av strategien drøyer og tiltaksplanen bør være på plass i løpet av året, og i alle fall i god tid før sommersesongen 2019.

– Presiseringen av at tiltakene som er omtalt i strategien skal gjennomføres innenfor gjeldende budsjettrammer og at det ikke forventes en økning i administrative kostnader tyder på et svært begrenset ambisjonsnivå og bekrefter vår bekymring for at det er viktigere med fine ord enn faktisk handling. Hvordan skal vi klare å iverksette tiltak som monner uten at det verken skal koste penger eller menneskelige ressurser?, spør generalsekretæren Christian Steel.

Sabima mener at følgende fem mål må med for at strategien skal kunne utgjøre en forskjell:

• Landbrukspolitikken må vris så det artsrike kulturlandskapet ivaretas. Tilskuddene i landbruket må gjøre at det lønner seg å satse på det levende, artsrike kulturlandskapet, særlig blomsterrike slåtteenger.
• Det må utpekes flere «prioriterte arter» og «utvalgte naturtyper» for å beskytte våre mest utsatte pollinerende arter og deres leveområder. Prioriterte arter som må utpekes er blant annet kløverhumle, slåttehumle, lundgjøkhumle og kammarimjelle, i tillegg til flere ulike kulturlandskapstyper.
• Det må bygges opp storskala produksjon av pollinatorvennlige frøblandinger av norske, regionalt stedegne planter.
• Sektorer og myndigheter med arealansvar for veier, flyplasser, kommunale grøntområder osv. må sette tydelige mål for og beskrive hvordan andelen blomsterrike arealer skal øke.
• Det må settes av friske midler til målrettet forskning der kunnskapen er mangelfull, kunnskapsformidling til allmennheten, tilskuddsordninger for å følge tiltakene i strategien, og kapasitet hos statlige og kommunale myndigheter til å følge opp strategien

Les strategien her. 

FOTO: (Bård Bredesen, Naturarkivet) Rødknappsandbie som henter nektar på rødknapp. Arten var tidligere utbredt på kulturmark i lavlandet i hele Sør-Norge, men har gått sterkt tilbake både her og ellers i Europa som en følge av omleggingene i landbruket siden 1950-tallet. Rødknappsandbie er en av de største artene av villbier som finnes i Norge. Arten er helt avhengig av vertsplanten rødknapp som eneste pollenkilde