Elvesandjegeren og andre norske arter trues av fremmede inntrengere

Elvesandjeger vs. hagelupin

Elvesandjeger Cicindela maritima er en karakteristisk bille som bare lever noen få steder i Norge. Den metalliske løpebillen med de store kjevene bor akkurat der navnet dens tilsier – nemlig på sandete elveleier. Elvesandjegeren er et utpreget rovdyr på andre insekter. For å klare å fange maten sin, trenger den åpne sandbanker. De holder nå på å bli borte. En av de fem vassdragene elvesandjegeren finnes ved i Norge i dag, er Gaula i Trøndelag. Her er populasjonen truet av den fremmede arten hagelupin Lupinus polyphyllus. Flomsikring og grusuttak har nemlig gjort at de naturlige elveprosessene har blitt redusert. Langs en elv med naturlige prosesser vil det være en likevekt mellom gjengroing og nydannelse av de viktige sandbankene som elvesandjegeren er avhengig av. Nå dannes det færre nye sandbanker, og de eksisterende gror igjen av lupin. For å sikre elvesandjegeren og de andre sandlevende artene langs Gaula, må lupin bekjempes og de naturlige elevprosessene må tillates i større grad enn i dag. Hele nitti arter i Norsk rødliste er knytta til elvebredder.

Lupiner er forbudt i Norge. De må fjernes for å ikke ødelegge for norsk natur. Foto: Beate Sundgård

Les mer om fremmede arter og truslene de utgjør her.

Ask vs. askeskuddbegersoppen som har kommet via mandsjuriaask

Ask Fraxinus excelsior er et stort løvtre som finnes i europeiske løvtreskoger. Det blir stort – rundt 20 meter høyt – og får en stor og omfangsrik greinkrone hvis det vokser frittstående. Askens tjukke, grå bark er svært næringsrik, og gamle trær med oppsprukket bark er et viktig levested for mange sopp-, lav- og mosearter. Det er også mange insekter som lever i asketrær. På ask er det registrert hele 754 arter av forskjellige sopp, moser og lav. Av disse er 109 på rødlista. Ask har vært brukt som fôrressurs i Norge, der man har skåret av greiner med noen års mellomrom for å ha vinterfôr til dyrene. Verdenstreet Yggdrasil i norrøn mytologi er en ask. Nå er ask oppført som sårbar på norsk rødliste. Asketrær dør nemlig over hele Europa på grunn av en hissig sopp, askeskuddbeger Hymenoscyphus pseudoalbidus, som vokser på trærne og gjør at de dør. Askeskuddbeger ble først oppdaget i Norge i 2008. Soppen sprer sporene sine med vinden, og har raskt spredd seg til hele Sør-Norge. Askeskuddsjuke, sykdommen som forårsakes av askeskuddbeger, ble først oppdaget i Polen på 1990-tallet. Den kommer trolig fra Øst-Asia gjennom handel av treet mandsjuriaask. Askeskuddbeger finnes naturlig i flere land der mandsjuriaask vokser, og på dette treet gjør den ikke stor skade. Askeskuddsjuke er et eksempel på hvordan arter som har tilpasset seg hverandre gjennom evolusjon klarer seg fint sammen, som askeskuddbeger og mandsjuriaask, men når den ene flyttes kan den føre til stor skade på lignende vertsarter på sitt nye levested, som askeskuddbeger nå gjør på ask i Europa.

Klåved vs. lupiner

Klåved Myricaria germanica er en busk med små, smale grønnblå blader. De små, rosa blomstene vokser i klaser ytterst på greinene. Denne busken vokser bare på helt spesielle steder der få andre planter overlever: på sandete, grusete eller steinete elvebredder som jevnlig oversvømmes av vann. Klåved er ofte den eneste arten som finnes her, før området stabiliseres og vierbusker og gråor tar over. Klåved finnes fra Østfold til Finnmark, og langs kysten ned til Sogn og Fjordane. Det er faktisk den eneste planten i sin plantefamilie – tamariskfamilien – som finnes i Norge. I Frostatingsloven kalles arten hærbúa og ble brukt som grenseskille mellom granner som eide på hver sin side av en elv. Eiendomsretten til elva ble avgjort ved at man halverte avstanden mellom de ytterste gresstustene, eller de ytterste «herbuene», på hver side. Klåved er kommuneblomst for Melhus i Trøndelag. Den finnes nemlig mest av den langs de store trønderske elvene. Nå er denne planten i kategorien «nær truet» på den norske rødlista. Den fremmede arten hagelupin Lupinus polyphyllus er en av grunnene til at klåved kan bli utryddet i Norge. Klåved trues av vassdragsreguleringer og andre elveinngrep som gjør at elvebreddene ikke oversvømmes på samme måte som før. Det gjør at klåved ikke klarer å leve der. I flere midtnorske vassdrag har hagelupin etablert seg der klåved tidligere var den eneste planten som overlevde, og konkurrerer nå sterkt med klåved. Lupin vokser raskt og gjerne tett, og fortrenger dermed andre planter. I tillegg har den bakterieknoller på røttene som produserer nitrogen – som gjør at jorda der den vokser blir mer næringsrik. Det kan være et problem for mange andre arter, som rett og slett ikke tåler så næringsrik jord. Lupin er nå forbudt, fordi den er en så stor trussel mot naturmangfoldet.

Murvevkjerring vs. gulrotkjerring

Murvevkjerring Opilio parietinus er en vevkjerring – som ikke er en edderkopp, men en egen gruppe av edderkoppdyr. Forvirrende? Ja – men det er forskjeller på edderkopper og vevkjerringer: vevkjerringer har også åtte bein som edderkoppene, men vevkjerringenes for- og bakkropp er sammenvokst og de to øynene sitter på et lite tårn på hodet, og vender ut til hver side. Det finnes 17 forskjellige arter av vevkjerring i Norge. Vevkjerringer er rovdyr som spiser insekter, larver, meitemark og annet, og de har også blitt observert gnagende på sopp. Murvevkjerring er funnet sporadisk i Norge på mellom fire og seks lokaliteter. Nå har innsatsen for å lete etter arten også vært veldig sporadisk – så det er lite kunnskap om hvor denne arten finnes her i landet. Det vi vet er at andre steder der denne arten finnes, som i Danmark, har den gått kraftig tilbake etter den fremmede arten gulrotvevkjerring Opilio canestrinii dukket opp på 80-tallet. Gulrotvevkjerring er nå påvist i Norge, og det er grunn til å tro at den vil ha samme effekt på den stedegne vevkjerringfaunaen her som i andre land. Gulrotvevkjerring kommer fra Italia, og har invadert sentral-Europa siden 70-tallet.

Gulrotvevkjerring

Piggishavsreke vs. kongekrabbe

Piggishavsreke Sclerocrangon ferox)er en robust liten sak. Den ser ut som en vanlig reke som har tatt på seg tykk rustning med pigger langs ryggen. Den lever i kaldt, relativt grunt vann og er i Norge funnet i Porsanger og ved Varangerhalvøya i Finnmark. Her lever den isolert i små populasjoner, men den er ganske vanlig rundt Spitsbergen. De voksne rekene passer på larvene når de vokser opp (såkalt yngelpleie) – og derfor er det liten sannsynlighet for at det flyter larver med havstrømmer fra Spitsbergen til Finnmark, som kunne gjort fastlandsbestandene større. Siden piggishavsreke foretrekker kalt vann, er arten trua av temperaturøkninger som følge av endringer i klima. Områdene som piggishavsreka lever i, har nettopp blitt invadert av den fremmede arten kongekrabbe Paralithodes camtschaticus. Kongekrabben har krabbet inn i norske farvann fra Russland. Den ble satt ut i Murmanskfjorden på 1960-tallet av russiske forskere som ville etablere en ny fiskeressurs. I områder der krabba har vært lenge, er det dokumentert store effekter på bunnøkosystemene. Man vet ikke enda i hvilken grad kongekrabbe vil kunne utgjøre en trussel mot piggishavsreke, men den kan være en næringskonkurrent, og det at den nedbeiter andre bunndyr med økologisk viktige funksjoner vil kunne virke negativt. Kongekrabbe kan muligens også være direkte predator på piggishavsreke.

Edelkreps vs. krepsepest fra signalkreps

Edelkreps Astacus astacus er en av bare fem arter av ferskvannskreps som finnes i Europa. Edelkrepsen er den eneste naturlig forekommende ferskvannskrepsen i Norge. Den lever i elver og vassdrag i hovedsak i Oslo, Akershus, Østfold og Hedmark, men finnes helt opp til Trøndelag. Den er ganske liten, opp til 15 cm, er mørk og har vanligvis røde klør. I elvene er edelkreps en viktig art fordi den spiser snegler og andre smådyr, og rydder i bunnvegetasjonen både fordi den spiser planter og fjerner blader og strå. Edelkreps blir kjønnsmoden når den er mellom 3 og 6 år, og man antar at den kan bli opp til 20 år gammel. Edelkreps er sterkt trua i Norge. Det er den fordi den fremmede arten signalkreps Pasifastacus leniusculus har blitt satt ut flere steder. Og signalkreps, som opprinnelig kommer fra Nord-Amerika, bærer med seg en sopp som fører til den dødelige sykdommen krepsepest på edelkrepsen. Signalkreps har levd med soppen som fører til krepsepest i tusenvis av år, og er derfor immun mot den. Men da signalkreps ble satt ut i Norge på begynnelsen av 2000-tallet, hadde den med seg soppen, og soppen fant edelkreps som ikke har immunforsvar mot krepsepest. Spredningen av krepsepest er i dag den største trusselen mot edelkreps, og arten er i Norge redusert med mellom 50 og 80 prosent de siste tre generasjonene.

Edelkreps er truet av krepsepest som har kommet med signalkreps Foto: Kim Abel/Naturarkivet

Kategori: Nyheter