Hvorfor er rovdyrene viktige?

Rovdyr er en del av naturen. Deres funksjon i naturen er for eksempel å regulere byttedyrsbestander slik at sykdom ikke sprer seg. Rovdyr holder bestanden av rødrev nede, mens lave rovdyrbestander gir høye bestander av hjortevilt – som igjen kan gi beiteskader på skog, dårlig foryngelse av lauvtrær og økte mengder av flått og hjortelusfluer.

Rovdyr bidrar også til vår estetiske opplevelse av naturen. Å se en kongeørn seile forbi, høre ulven ule eller kanskje være så heldig å få et glimt av jerven, er for mange det største man kan oppleve i naturen.

Alle disse tjenestene rovdyra gir oss kaller vi økosystemtjenester. Økosystemtjenester er et samlebegrep for alle de godene og tjenestene vi får fra naturen, som for eksempel rent vann, flomregulering, karbonbinding, pollinering og jorddannelse.

Ny forståelse av naturen

I dag har vi betydelig mer kunnskap om rovdyrenes rolle i naturen enn vi hadde før. Vi forstår at naturen er kompleks, og at vi ikke kan fjerne en art uten at det får konsekvenser. Rovdyrene er en viktig del av det biologiske mangfoldet. Alle arter, fra den minste plante til det største rovdyr, fyller en nisje i økosystemet de er en del av. Artsrike økosystemer er viktige buffere mot miljøendringer som for eksempel endringer i klimaet. Mer om konsekvensene av hva som skjer når arter blir borte kan du lese her.

Hva truer rovdyrene?

Konflikten mellom rovdyr og beitedyr er stor, og rovvilt dreper husdyr på beite. På grunn av denne konflikten har vi mennesker drept rovdyrene, og i dag er mange av dem utrydningstrua. Ulv, bjørn, jerv og gaupe er alle på Rødlista, oversikten over arter som har risiko for å dø ut fra Norge. Ulven har status som kritisk truet, bjørn, gaupe og jerv er sterkt truet. Jerven er en art vi må ta ekstra godt vare på, siden den i Europa bare finnes i Norge, Sverige og Finland, og den har minst 25 prosent av sin europeiske bestand i Norge. Da er den en såkalt «ansvarsart» for Norge.

Stortingets rovviltforlik fra 2011 deler landet opp i prioriterte beiteområder og områder der rovdyra har prioritet. Disse områdene til rovvilt er små.

Stortingets rovviltforlik, vedtatt 17. juni 2011, bestemmer hvordan de store rovdyrene skal forvaltes i Norge i dag. I tillegg kom det en stortingsmelding om ulv i 2016. Målsettinga for rovdyrforvaltninga er todelt: man skal sikre rovdyrbestandenes overlevelse og samtidig næringsdrift basert på utmark. Du kan lese mer om rovdyrforvaltningen på WWF sine sider. Stortinget har i rovviltforliket vedtatt hvor mange rovdyr vi skal ha i norsk natur. Bestandene er oppgitt i antall ynglinger; det vil si antall ungekull hver art kan få:

• 65 ungekull av gaupe
• 39 ungekull av jerv
• 13 ungekull av brunbjørn
• 4-6 ungekull av ulv. Av disse skal 3 være helnorske. Grenserevir blir regnet med, med en faktor på 0,5
• 850-1200 hekkende kongeørnpar

Med så få ynglinger i året kommer ikke disse artene til å få levedyktige og genetisk sunne bestander i Norge. En generell regel for at bestander skal være genetisk levedyktige og unngå langsiktige problemer med innavl og tap av genetisk materiale, er at de må bestå av 500 individer. Dette kan du lese mer om i rapporten «Rovvilt og samfunn i Norge – en veileder til sameksistens i det 21. århundre» fra NINA – Norsk institutt for naturforskning.

Hva kan du gjøre?

Norge har gjennom internasjonale konvensjoner og nasjonale lover forpliktet seg til å ha levedyktige bestander av rovdyr. Men først og fremst skal vi ta vare på rovdyrene for vår egen skyld, som den viktige delen av økosystemet de er. Du kan stemme på politikere som vil øke bestanden av rovdyrene våre.

Har du husdyr på beite kan du bidra til å redusere konflikten mellom husdyrhold og rovdyr ved hjelp av flere alternative metoder å drive husdyrhold på. Sabima er klar over at dagens landbrukspolitikk gjør mange av disse metodene er lite lønnsomme, og vi jobber for at de skal bli mer lønnsomme. Dette er likevel de beste løsningene vi har for denne konflikten i dag. Noen av disse metodene er:

Vokterhunder

Det er gjort en del forskning på ulike metoder for å redusere tapene til rovdyr. Vokterhunder fungerer godt i andre land, men har ikke fungert så godt i Norge. Riktignok har norske forsøk vist at vokterhunder i kombinasjon med gjeting og bruk av nattkve nærmest kan eliminere tapet av sau i sterkt rovdyrbelastede områder. Dette gir imidlertid lave lammevekter, og med dagens politiske ordninger for prissetting av lammeskrotter blir ikke drifta lønnsom. I tillegg blir bruk av gjeter for kostbart med dagens lønnsomhet i husdyrnæringa.

Rovdyrsikre gjerder

Rovdyrsikre gjerder har vist seg å være effektivt mot rovdyrangrep på sau, men for at tiltaket skal være lønnsomt (på grunn av høy tetthet av dyr på beitet) må beitene som gjerdes inn helst gjødsles i løpet av sesongen. Dette kan føre til redusert artsmangfold og lokal utryddelse av truede plante-, sopp- og insektarter. Dersom rovdyrsikre gjerder skal brukes for å bevare naturbeitemarker som anses som verdifulle i et biomangfoldperspektiv, må tettheten av beitedyr reguleres nøye og en skjøtselsplan som sikrer at det biologiske mangfoldet tas vare på, utarbeides. I dag er støtteordningene for skjøtsel av kulturlandskap for små til at dette er mulig for husdyreieren uten å gå med tap, og tilskuddene til dette må derfor økes.

Ulike saueraser

Forskning har vist at lette saueraser har bedre antipredatoratferd enn tyngre raser, altså at noen saueraser reagerer raskere og flykter lengre når de oppdager rovdyr. Rasen gammel norsk sau reagerer signifikant raskere enn rasene spælsau og norsk pelssau, som igjen reagerer raskere enn de tunge rasene suffolk, steigar og dala. Steigar og dala er saueraser som etter år 2000 går inn i sekkebetegnelsen «norsk kvit sau» i sauekontrollen, som omfatter flere ulike moderne krysninger av tunge, hvite raser. Det betyr at det kan lønne seg å ha lette raser for å unngå rovdyrtap. For at dette skal bli lønnsomt for bonden, må slakteprissystemet endres slik at også små lammeskrotter utløser gode slaktepriser.

Omlegging av drifta

I områder med store tap til rovvilt kan det være en løsning å legge om beiteregimet fra utmarksbeite til innmarksbeite. Innmarksbeiter har som oftest lavere biologisk mangfold, fordi de vanligvis er tilsådd og gjødslet. Det er også utfordrende med tanke på parasitter hos beitedyrene, fordi dyrene går tettere sammen på innmarksbeite enn på utmarksbeite. Det vil også kunne føre til økt gjengroing i viktige kulturlandskap, dersom utmarka dyrene flyttes bort fra er slike områder. Beregninger viser at innmarksbeite fører til merarbeid for bonden, men det kan være lettere å plukkslakte lam når de har riktig vekt. Igjen er problemet for kulturlandskapet at beitetettheten kan bli for høy, og det kan bli behov for å gjødsle beitene – noe som fører til at det viktige biomangfoldet raskt forsvinner.

Andre løsninger

Andre løsninger er flytting av sau til rovdyrfrie områder, bruk av rovdyrklaver og utsatt slipp og tidligere sanking. Utsatt slipp kan gi dårligere beitekvalitet fordi plantene rekker å opparbeide mer fiber i bladverket. Dette kan igjen gi dårligere opprettholdelse av det biologiske mangfoldet.

Hva gjør Sabima?

Vi mener det er mulig å ha beitedyr uten å måtte fjerne rovdyrene. Husdyr dør også av andre årsaker enn rovdyr, som flåttbårne sykdommer eller sykdommen alveld. Dyrene kan også gå seg fast eller knekke et bein som gjør at de ikke kommer seg videre i terrenget, og dør langsomt av sult. Dette er større tapsårsaker enn rovdyr, som det må forskes mer på hvordan kan unngås. På grunn av dette jobber Sabima for å endre landbrukspolitikken så vel som rovdyrpolitikken.

Økte bestandsmål

Sabima mener at det er et stort paradoks at bestandene av rovdyr holdes så lave på tross av at de er rødlistet. Med så få ynglinger i året kommer ikke disse artene til å få levedyktige og genetisk sunne bestander i Norge. Politikken som Stortinget har vedtatt er i strid med målet om å bevare sunne bestander av de store rovdyrene i Norge, og Sabima mener derfor at bestandsmålene i rovdyrforliket er for lave. Sabima mener at rovdyrene må få større arealer å leve på, og at erstatningsordningene må endres slik at sameksistens blir gunstigere.

Beitedyr for biologisk mangfold

Sabima mener at vi skal ha husdyr på beite i Norge både fordi vi må produsere mat i Norge for å ha en høy matsikkerhet, og for å ta vare på viktige kulturlandskapstyper som naturbeiter og slåtteeng. Artsrike kulturlandskap med beite og slått må være en del av en lønnsom næring. Dette betyr ikke at husdyr skal gå over alt i utmarka, eller at vi ikke skal ha rovdyr i Norge.

Noen steder må husdyrproduksjonen legges ned eller legges om, for å hindre konflikter med rovdyr.

Beitedyrene må konsentreres i områder som gror igjen slik at disse restaureres, og beitetettheten må reguleres slik at både viktige, artsrike kulturlandskapstyper opprettholdes, samtidig som beiteressursene forvaltes slik at de kan gi gode beiter også om mange hundre år. I noen områder er beitetettheten for stor i dag, mens den i andre områder er for lav.

Landbrukspolitikken må endres

Problemet med mange av tiltakene som kan gjøre at rovdyr tar færre beitedyr er at bøndene må ta hele regninga. I en næring presset av effektiviseringsivrige politikere tjener de færreste bøndene en normal norsk årslønn. Landbruket har potensial til å ta vare på det verdifulle kulturlandskapet og artene som lever der, men bare dersom det blir mulig som del av en lønnsom næring. Akkurat som i andre yrker må bønder ha ei lønn å leve av.

Landbrukspolitikken må legge til rette for små gårder som baserer seg på ressursene i nærområdet. Det må legges til rette for skjøtsel som beite, slått, seterdrift og styving av trær gjennom økonomiske virkemidler. Kraftfôrprisen må økes, og det må jobbes mer for å redusere tap av husdyr på utmarksbeite på grunn av sykdom og skade.

Kilder:

«Den store rovviltkrigen», masteroppgave i historie av Karl Martin Richardsen.

Skjøtselsboka av Ann Norderhaug (red.)

Alle foto: Roger Brendhagen